Bøkene på veien til bruddet

1. Mitt viktigste grunnlag for tro - og tvil:

Bibelen, også kalt Den Hellige Skrift eller Guds Ord.

1978-utgaven, slik jeg
kjøpte den på Bibelcampen
Litt om boka:
Denne boka (egentlig biblioteket) er delt i to deler, Det Gamle Testamentet (GT, som stort sett tilsvarer den jødiske Torahen) og Det Nye Testamentet (NT, som dekker Jesu liv og fortellingen om de første kristne). I alt 66 bøker som dekker de fleste sjangre: slektslister, konge- og heltehistorier, lovbøker, poesi (blant annet om meningen med livet og kjærligheten), lignelser, brev, endetidsprofetier og skapelsesfortellinger.

Selv om disse bøkene ble skrevet av flere forskjellige forfattere og til dels ble skrevet lenge etter de hendelsene de forteller om, tror kristne flest at det som står i Bibelen er Guds budskap til dem (direkte eller indirekte). Mange vil trekke ut det de mener er hovedbudskapet i de 66 bøkene - for eksempel Jesu død og oppstandelse fra de døde til frelse for menneskene - og se det de leser i Bibelen gjennom dette "filteret".

Hva den betydde for meg:
Noe av det første jeg lærte som lita jente var regla "en to tre fir fem Moses...", et verktøy for å huske rekkefølgen på bøkene i Bibelen. Den vil jeg aldri glemme. Helt fra starten fikk jeg høre bibelfortellinger hjemme, på søndagsskolen og etter hvert fra talerstolen; jeg studerte boka et helt år på bibelskole og brukte bibelleseplan privat som studieverktøy. Bibelen gav meg trøst og veiledning i livet, men mye mellom de to permene virket uforståelig, og etter hvert ble det som buttet imot og det som skapte tvil tydeligere enn det som fikk meg til å fortsette å tro. Vendepunktet kom da jeg en vinter valgte å studere en del av Bibelen som litteratur, og ble konfrontert med en skremmende gud jeg til slutt ikke kunne se bort fra.

2. Den kristne romanen der jeg fant en skremmende Gud

Poul Hoffmann: Den brennende tornebusk. Roman om Moses

Litt om boka:
Moses var mannen som ifølge 2.-5. Mosebok i Bibelen ledet israelittene ut av Egypt, ledet dem gjennom ørkenen og etter et personlig møte med Gud fikk lovene israelittene skulle følge.
Hoffmanns trilogi forteller først og fremst om mennesker som fikk møte Moses og hva det gjorde med dem. Moses blir her noe av en mystisk sagnfigur, sterk og unaturlig langtlevende. Trilogien sett i ett stiller mange spørsmål om hvem Gud er, om hvem som er Guds folk og om skillet mellom godt og ondt - og holder flere muligheter åpne. Paul Hoffmann er en dansk, kristen forfatter.

Hva den betydde for meg:
Den første romanen spesielt og trilogien generelt var grunnlaget for min hovedoppgave på bibliotekarutdanninga. Det var en fengslende serie, full av mørke og mystikk, med menneskelige tragedier og menn og kvinner som roper om rettferdighet. Det var uvant å lese ei bok der verken Moses eller Bibelens Gud framsto som helt klare helter, heller som mytiske og mørke bipersoner. Spørsmålene de andre romanpersonene stilte ble etter hvert mine egne spørsmål, og da veilederen min - våren 2002 - spurte hvordan noen kunne tro på en så skremmende Gud, klarte jeg ikke å gi noe godt svar. Ikke lenge etterpå gav jeg opp å tro og sluttet å være kristen.

3. Romanen der jeg for første gang leste om en uvillig kristen

Kristi Furubotn: Massevis. En roman om tro

Litt om boka:
Fra omslaget: "Berit er redd for å bli tvangssendt til Afrika som misjonær. Hun lurer på om Gud liker dongerihatter. Hun føler seg trygg blant pinsevenner, for de gråter ikke så mye. Kristi Furubotns debutroman handler om ei ung jente som i 1975 kommer til et tettsted på sørvestlandet for å gå på gymnaset der. Sentralt i boka står hennes forhold til religion og de religiøse miljøene på stedet."
Berit følges videre i romanen Ingenting (2004).

Hva den betydde for meg:
Denne boka fikk jeg - tilfeldigvis? - i oppgave å lese på bibliotekarutdanninga samtidig som jeg holdt på med hovedoppgaven. Der Moses-trilogien gav meg et nytt og skremmende bilde av Gud, gav Massevis meg et utenfra-og-inn-syn på kristenlivet som fikk meg til å stille spørsmål ved ting jeg selv hadde lært og opplevd. Jeg skrev i dagboka mi etterpå:

"Veldig direkte, ironiske, nesten vonde beskrivelser av de kristne miljøene og holdningene (dette var på 70-tallet) – men jeg syns jeg kjenner igjen en del av det.
Dette at en tar på seg en trist, nedtrykt maske.
En må ha hørt at en er en synder før en kan gå fornøyd fra et møte?
Gamle, formelbaserte ord og vendinger
En går i stadig redsel for å si noe galt, gjøre noe galt – eller ikke gjøre noe (det er også synd!)
Tungetale som ikke gir mening, og som ikke blir tydet
Det var vondt å lese boka.
Likevel. Jeg lurer på om det kanskje var du, Gud, som ville det? Jeg håper det."


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?