 |
| Foto: Mustafa Khayat (Flickr) |
(Jesus til Tomas i Johannesevangeliet)
Jeg har lest flere artikler og nyhetssaker i det siste som får meg til å tenke på dette med forventninger en kan ha som kristen. Forventninger som av og til blir bygd opp under av menigheter og trosretninger en hører til i, andre ganger kan de være dine egne personlige forventninger. Til guden du skal tro på, til hva du selv kan og skal gjøre som en troende, hva Gud kan gjøre for andre gjennom deg.
Jeg har bestilt den nye boka til Eskil Skjeldal, "Eg slepp deg utan at du velsigner meg". Den skal visstnok handle om kampen med Gud og med gudstroen, en kamp som førte til at Skjeldal gav slipp på troen. Før jeg har lest selve boka har jeg bare anmeldelser å forholde meg til; jeg leste den som stod i Klassekampens bokmagasin lørdag 8. april: "Å drepe en gud" (ikke ute på nett). Jeg la særlig merke til artikkelforfatteren Dokkas kommentarer til Skjeldals forventninger og hvordan han faktisk er alene med Gud i gudstroen. Han vil at Gud skal styre livet hans, men opplever at det ikke skjer.
Troen er kun knyttet til Gud, og forventningene hans til Guds inngripen er store (...) skal vi tro boka, har Skjeldal først og fremst levd et liv i bøkenes og bønnens verden. Relasjoner til andre mennesker, hverdagslivet, familien, leken og det alminnelige, eller for den saks skyld Jesus, forblir utenfor den religiøse horisonten. Han kan ikke snakke med vennene om troen. Byggverket blir dermed sårbart, teologien har ikke noe grunnfeste i det vanlige livet.
Slik leser jeg anmelderen: Ventet Skjeldal for mye når han forventet at Gud skulle hjelpe ham og føles nær selv om han ikke kunne fortelle andre om troen og snakke om den? Burde han enten a) funnet noen å dele troen med, så troen ble en del av hverdagslivet, eller b) senket forventningene om hvem Gud kunne være for ham?
Jeg vil gjerne snu litt på det. Ville Skjeldal hatt helt andre og kanskje dempede forventninger til Gud med andre kristne rundt seg? Eventuelt en følelse av mening og det å høre til i et trosfellesskap, som kompensasjon for bønnesvarene han ikke fikk fra Gud?
Forventningene kunne faktisk også blitt større gjennom kontakt med andre, hvis han for eksempel hadde funnet en menighet som legger enda sterkere vekt på at Gud skal være synlig i dagliglivet - gjennom såkalte under og tegn (overnaturlige/vitenskapelig uforklarlige fenomener). Som for eksempel IMI-kirken i Stavanger, drevet av Normisjon.
Nytt derfra: de starter to nye studielinjer på bibelskolen sin Acta (artikkel i Vårt Land), en helbredelseslinje og en profetilinje. De skal lære å henholdsvis be for mennesker så de skal bli friske og være et talerør fra Gud til mennesker i konkrete livssituasjoner. To aktiviteter som blir beskrevet blant de første kristne i Bibelen, men som iallfall lutheranerne (som jeg hørte til) har sagt lite om historisk sett. Teologene lærer ikke om det.
Nå har dette blitt noe som må være med hvis en menighet skal være en "ekte kristen menighet" etter bibelsk mønster.
Det gjør noe med forventningene.
Jeg lurer på hva som vil skje med disse studentene underveis.
De vil mest sannsynlig ikke oppleve en overvekt av uforklarlige helbredelser etter forbønn og profetier som slår stikk til minste detalj. Av og til vil de be og ikke se noen virkning. Av og til vil de "lytte til Guds stemme" og være usikre på om de faktisk har fått noe. Noen de ber for vil ikke tørre å innrømme at de ikke blir friske, eller at det profetistudenten sier ikke vekker gjenklang, men det vil kunne ligge i luften.
Samtidig vil de finne utdrag fra Bibelen som forteller at disse undrene er en naturlig følge av troen. Det skal skje!
Hvorfor skjer det ikke alltid da? Eller kanskje ikke i det hele tatt?
Jo større forventninger en har til at Gud skal vise seg på en tydelig måte, jo større rom for skuffelser.
Og psykiske problemer?
Jeg følger bloggen til den amerikanske ekspastoren Neil Carter, Godless in Dixie. I bloggposten Our Biggest Mistake: We Did As We Were Told forteller han om aktiviteter og tankemønstre han og flere kristne han kjenner fikk råd om fra menigheten. De fulgte rådene samvittighetsfullt, for de tok troen og Bibelen og det kristne livet på alvor, men dette var med på å ta fra dem troen. Rådene virket nemlig ikke, eller de hadde uante konsekvenser. Som for eksempel (min oversettelse):
Vi ba om tingene Bibelen skrev vi skulle be om. Vi ba ikke om en ponni. Vi ba ikke om å bli rike eller få bedre biler. Nei, vi ba om at mennesker vi var glade i skulle bli friske akkurat som Jesus og Jakob sa vi skulle gjøre. Men ingen ting uvanlig skjedde. Folk vi ba for ble enten ikke bedre, eller ble bedre akkurat så fort eller ofte som de som aldri fikk forbønn. Som vennen min April Blue sa: "Det å tro førte faktisk til troens undergang fordi den fikk meg til å forvente at Gud faktisk skulle gjøre ting."
Hva var det jeg selv forventet av Gud? Iallfall håpet jeg (som Skjeldal) at han skulle vise meg veien dit jeg skulle gå, og gi meg råd.
Men jeg følte meg så alene, og ble så rådvill.
