Jeg elsker sola.
Følelsen av varme mot ansiktet når den står på.
Særlig: lyden av vannet som sildrer når snøen smelter.
Av vårfuglene som lager melodiene sine fra tretoppene.
Ja, jeg elsker nok særlig våren.
Jeg elsker også sommeren
med strand og softis og korte shorts
og sykkelturer til bading i elva.
Og sjøen: det å kunne legge seg ned og høre bølgene fra havet
slå inn mot land, og måkene skrike.
De som kjenner stedet jeg bor på,
vet at det er lite vår og sommer her i fjellet.
Snøen kommer gjerne i oktober og ligger godt utover vårhalvåret,
og ullundertøy er standard under bunaden på 17. mai.
Den mest populære badeplassen
er et fjellvann som ligger flere mils kjøretur unna,
(og du må gjennom en betalingsbom).
Deler av elva kan også brukes,
men ekte strender med fin sand og saltvann
er langt, langt unna.
På toppen av dette liker jeg egentlig ikke skigåing,
som er en vanlig aktivitet her i bygda
(selv om noen tappert forsøkte å få meg med i starten).
Så hvorfor i all verden bor jeg her, på fjortende året?
I den lange vinteren,
med noen få ukers vår- og sommerferie å se fram til bare?
Godt spørsmål.
Det var tilfeldig at jeg kom hit,
men ikke at jeg ble her så lenge.
Det fins positive grunner,
som trivsel på jobben, meningsfylt fritid, venner.
Smil og "hei" fra folk i bygda.
Så fins det "negative" grunner.
Grunner til at jeg svarer unnvikende når folk sørfra
hinter om jobber i nærheten,
spør meg om ikke jeg kommer hjemover snart.
Det er ikke det at jeg ikke er glad i stedet der jeg vokste opp.
Jeg kunne valgt å legge ferien til andre steder, men gjør det sjelden.
Men her oppe, i vinterland,
er jeg meg selv.
Selvstendig,
voksen.
Jeg er Synne, versjon 2017.
Den jeg var
(og ikke lengre er)
blir så tydelig der nede,
etter noen dager og uker.
Jeg var et barn,
og jeg var en kristen.
Men jeg kan jo bo et annet sted, bare?
Finne meg et hvilket som helst sted ved kysten
hvor det er kort vei til sjøen,
hvor sommeren er god og lang,
hvor jeg virkelig kan nyte livet, varmen
store deler av året.
Jeg er vel nervøs for bibelbeltet, kanskje.
At det ikke ville være langt nok unna.
At jeg, selv om jeg er avklart i min egen ikke-tro,
ville få for mange påminnelser, for mange spørsmål
fra folk som lever det livet jeg levde før.
Og er det ikke slik
at på plasser der troen er så viktig for så mange,
blir kontrasten til de ikke-troende ekstra slående?
Kampene hardere?
Flere sydende følelser
og frustrasjoner?
Ville humanister og kristne
arrangert temakvelder sammen,
som de har gjort her oppe?
Jeg liker det
vi kan ha til felles, tross alt.
Jeg aner ikke hva fremtiden bærer med seg.
Kanskje jeg på nytt blir flyttfugl,
flyr sørover fra vinteren til slutt?
Vinner sommeren?
Enn så lenge
svømmer jeg i basseng.
