Første episode tar utgangspunkt i nåtiden. Gjæverts kollega i hennes nåværende jobb får se en avisartikkel fra tiden hennes i Jesus Revolution Army (JRA), og reagerer med å si at dette virker veldig ekstremt. Og den tidligere Jesussoldaten forteller at det er vanskelig, følsomt, å snakke om. At det er det å snakke om det hun nå prøver på.
Hun har enda ikke sagt noe konkret om hva som gjør det vanskelig å fortelle om fortida i organisasjonen. Stressfylte minner? Frykt for reaksjoner? En blanding? Hun sier at hun mistet seg selv i saken hun trodde på.
Likevel, akkurat som meg ser hun tilbake på overbevisningen hun hadde med en nesten nostalgisk følelse. Når hun etter hvert møter andre som er engasjerte i religiøst arbeid, kjenner hun igjen sin egen glød og iver, men også det som ikke var så bra. Det at engasjementet tok over. At en alltid skulle være positiv, energisk. Gi alt. Som en soldat.
Det gikk ikke for henne i lengden.
 |
| Foto: Jannes Pockele (Flickr) |
Mormonen Mina, på sin side, ser ut til å ha en enda mer psykisk ekstrem misjonstjeneste. Etter reglene har hun minimal kontakt med sin egen familie (som kan distrahere henne fra oppgaven), og misjoneringen foregår fra morgen til kveld. Det er viktig å møte andre mennesker, men alltid med et mål: at de skal bli frelst/ møte Jesus. Få oppskriften på livet. Og Mina selv ser ut til å være et middel på veien mot målet, en hjelper som ikke skal ta hensyn til seg selv. Ekstremversjonen av "han skal vokse, jeg skal avta" (Døperen Johannes om Jesus i Joh.ev. 3,30).
Som jeg har skjønt det var ikke Jesus Revolution så streng når det gjaldt f.eks. kontakt med familien. Slik isolasjon har et klart sekt-preg, og mormonisme blir av mange regnet som en sekt. Men også JRA hadde travle dager (og netter) med et stramt program og uavvendt fokus på saken - kampen for kristentroen og at Europa skulle møte Jesus.
Det nærmeste jeg selv kom noe slikt i min luthersk-kristne fortid må vel være glimt fra følelsessterke vekkelsesmøter, og den ene evangeliseringsrunden jeg var med på i Bergen (bedehuset Betlehem) omtrent på den tiden Rut ble med i JRA. Å være med på noe sånt hvert våkne minutt, å ha det som sin livsstil, det ville jeg aldri klart. Heldigvis var det aldri et valg for meg.
Jeg er spent på hvordan tv-serien utvikler seg. Kommer Rut fram til noen konklusjon? Og jeg er jo ekstra spent på hvordan det gikk med selve troen hennes. Ble den igjen da engasjementet i Jesus Revolution forsvant? Det å gi alt for Guds sak, er iallfall ikke lengre er et alternativ.
