Leaving the Fold kom ut for første gang i 1993. I eksemplaret jeg kjøpte står det et forord fra 2007, hvor Winell skriver om det som har skjedd i hennes personlige og profesjonelle liv etter den første utgivelsen. Her gjengir hun også en tale som hun holdt i 2006, hvor hun faktisk henvendte seg til "born-again Christians" (gjenfødte kristne) og pekte på det vi alle, religion eller ikke, har felles:
- Vi skal alle dø.
- Vi er ansvarlige for våre egne liv.
- Vi er alene.
- Troen på et evig liv kan minske redselen for døden.
- Troen på en allmektig Gud kan minske byrden av ansvaret.
- Fellesskapet med en familie som deler troen (og står sammen mot en ytre fiende) kan minske følelsen av ensomhet.
Men fakta er der fremdeles. Og løsningene over kan virke negativt, i verste fall føre til
- Fremmedgjøring fra livet her og nå.
- Fremmedgjøring fra ens egne følelser og tanker; uselvstendighet og ufrihet.
- Fremmedgjøring fra mennesker utenfor trosfamilien.
Noen tanker om dette:
Selv om jeg vet at disse løsningene fremdeles fins i de mest puritanske kristne sammenhengene i Norge, kjenner jeg mange kristne som ikke bare holder seg med gruppen, men er åpne og inkluderende, som tar ansvar for egne liv og som gleder seg over mangfoldet som livet i dag kan by på.
Jeg tror norske kristne flest er på rett vei, men det fins også reaksjonære tendenser; i tillegg til det en alltid har sett som en trussel fra sekularisering begynner islam å bli en tydeligere faktor, og dermed vil fellesskapet med de som tror rett bli viktig. Og med troen på en snarlig endetid blir det enda mer viktig å fokusere på det neste livet.
I min oppvekst lærte jeg å nyte naturen rundt meg som en del av denne verdenen; jeg visste at den skulle dø, men jeg nøt den likevel og lærte å se det "store i det små". Jeg lærte også å glede meg over musikk. Noen livselementer klarte jeg riktignok ikke å nyte - men for meg var problemene først og fremst punkt 2 og 3 - uselvstendighet og fremmedgjøring fra "verden".