Leaving the Fold: introduksjon 1

Dette er et innlegg om boka Leaving the Fold (1993) av Marlene Winell, som har forsket på og hjulpet personer med negative ettervirkninger av religiøs fundamentalisme (Religious Trauma Syndrome). Det første innlegget finner du her.








Leaving the Fold kom ut for første gang i 1993. I eksemplaret jeg kjøpte står det et forord fra 2007, hvor Winell skriver om det som har skjedd i hennes personlige og profesjonelle liv etter den første utgivelsen. Her gjengir hun også en tale som hun holdt i 2006, hvor hun faktisk henvendte seg til "born-again Christians" (gjenfødte kristne) og pekte på det vi alle, religion eller ikke, har felles:

1. Vi skal alle dø. 
2. Vi er ansvarlige for våre egne liv. 
3. Vi er alene. 

Kristendommen - og mer eller mindre all religion med den - har løsninger på disse utfordringene.

1. Troen på et evig liv kan minske redselen for døden.
2. Troen på en allmektig Gud kan minske byrden av ansvaret.
3. Fellesskapet med en familie som deler troen (og står sammen mot en ytre fiende) kan minske følelsen av ensomhet. 

Men fakta er der fremdeles. Og løsningene over kan virke negativt, i verste fall føre til

1. Fremmedgjøring fra livet her og nå. 
2. Fremmedgjøring fra ens egne følelser og tanker; uselvstendighet og ufrihet. 
3. Fremmedgjøring fra mennesker utenfor trosfamilien. 

Noen tanker om dette:

Selv om jeg vet at disse løsningene fremdeles fins i de mest puritanske kristne sammenhengene i Norge, kjenner jeg mange kristne som ikke bare holder seg med gruppen, men er åpne og inkluderende, som tar ansvar for egne liv og som gleder seg over mangfoldet som livet i dag kan by på.

Jeg tror norske kristne flest er på rett vei, men det fins også reaksjonære tendenser; i tillegg til det en alltid har sett som en trussel fra sekularisering begynner islam å bli en tydeligere faktor, og dermed vil fellesskapet med de som tror rett bli viktig. Og med troen på en snarlig endetid blir det enda mer viktig å fokusere på det neste livet. 

I min oppvekst lærte jeg å nyte naturen rundt meg som en del av denne verdenen; jeg visste at den skulle dø, men jeg nøt den likevel og lærte å se det "store i det små". Jeg lærte også å glede meg over musikk. Noen livselementer klarte jeg riktignok ikke å nyte - men for meg var problemene først og fremst punkt 2 og 3 - uselvstendighet og fremmedgjøring fra "verden".

"Leaving the Fold" - på nytt

For et par år siden skrev jeg om at jeg hadde begynt å arbeide meg gjennom boka Leaving the Fold av Marlene Winell. Såvidt jeg vet er det den beste, om ikke den eneste, selvhjelpsboka for ekskristne. (Vet du om flere, si gjerne i fra!)

Forfatteren er amerikansk, og noe av det som står i boka passer ikke til virkeligheten for kristne flest i Norge, men verktøyene kan likevel brukes. Og hvis det er slik at norske konservative kristne (også kalt fundamentalister) stadig oftere ser til USA (radioprogrammet EKKO), vil boka kanskje passe skummelt godt også her etter hvert? At frontene mellom konservativt religiøse og "alle andre" blir enda steilere og veien ut mer lukket? Jeg håper ikke det.

Jeg leste Leaving the Fold ferdig ganske snart, men nå har jeg tenkt å gjøre det jeg ikke fikk fullført i forrige runde: jobbe systematisk, for å virkelig prøve ut verktøyene i boka som skal hjelpe meg i det livet jeg lever nå.
Og jeg har tenkt å dokumentere dette arbeidet her på bloggen. Uten å bli for privat.

Apochryphile Press, 2007 (1993)

Ifølge Winell (s. 9) fins det to deler av helbredelsesprosessen som en må igjennom. 

1. Hva skjedde?
Jeg ser tilbake og samler bitene jeg hadde - informasjon om min egen historie, barndom, familie, religiøs oppdragelse og viktige hendelser i livet.

2. Hva så? 
Jeg ser framover og lager mitt eget nye puslespill - lærer å ta ansvar for mitt eget liv, aktivt se og skape en ny virkelighet for meg selv.

Flickr: Horia Varlan

Boka er oppbygd slik at grunnlaget "Hva skjedde?" kommer først, og så "Hva så?". Siden jeg har sett mye bakover allerede, vil jeg først og fremst bruke tid på de siste delene.

Noen puslespillbiter vil være og er de samme som de jeg hadde, andre er nye, men det viktige er at det er jeg som pusler. Og jeg er godt i gang!

Tid

Det är nu som livet er mitt.
Jag har fått en stund här på jorden.
                                (Py Bäckman: Gabriellas sång) 

Jeg har grublet litt på dette med tiden,
om forholdet mitt til tid har endret seg siden jeg sluttet å tro på Gud.

Eller skal vi si, siden jeg sluttet å tro på evigheten? En evig Himmel etter døden.

Jeg vet ikke om følelsen av å ha dårlig tid var så framtredende da jeg var kristen.
Jeg hadde en idé om at Jesus kunne komme igjen når som helst, og da ville det være for sent å vitne for folk som ikke var kristne. Jeg hadde dårlig tid på andres vegne.
Men så ville evigheten komme med bare salighet (lykke), og da ville jeg ikke tenke mer på livet mitt her og ting jeg ikke hadde rukket å gjøre.  

Nå når jeg ikke lengre tror at det fins et sted og en tilværelse etter døden hvor alt er bare bra,
vet jeg at jeg bare har tiden, dagene, årene, fram til jeg dør.

Tid til å gjøre det som gjør meg og mennesker rundt meg godt.
Oppfylle ønskene mine.
Virkeliggjøre drømmer.
Fullføre planer.
Oppleve glede.
Leve.

Jeg kan ikke vite noe om framtiden.
Det visste jeg forsåvidt ikke før heller, men som kristen hadde jeg en "ekstra sjanse" til lykke (i Himlen), og hvis smått eller stort skulle skjære seg her nede på jorda, ville jeg ha evigheten i bakhånd. Så sant jeg fortsatte å tro på Jesus, "ble i troen".

Nå har jeg her og nå.

Det har påvirket måten jeg lever på til en viss grad.

Jeg har bevisst gått inn for å gjøre nye ting,
prøve ting jeg aldri har gjort og egentlig ikke vet om jeg tør.

For to år siden tok jeg førerkortet for personbil. Det var en stor ting.

I sommer kjørte jeg i berg- og dalbane for første gang. Det var en mindre ting.
Men likevel et skritt i en eller annen riktig retning.

Sammen med vissheten om at jeg ikke har noen himmelsk Far å overlate ansvaret til, å få hjelp fra, har tanken om her og nå gjort meg litt tøffere.
Jeg tar flere sjanser.
Jobber aktivt med å forme min egen hverdag, min egen framtid.
Uansett hvor kort eller lang den blir.

Tiden er på en måte like usikker som før, men mer intens. 

Og hvis jeg (forhåpentligvis) får tid til å reflektere litt før jeg lukker øynene for siste gang, håper jeg at jeg vil kunne si at

jag levt mitt liv! 

--

Gabriellas sång finner du på YouTube.

Deconversion (YouTube-serie)

Vil du høre en gripende fortelling om veien fra tro til ikke-tro i tekst og bilder?

Prøv denne. Mannen bak YouTube-kanalen "Prpl Fox" sluttet å være kristen som 21-åring, og forteller her om veien han valgte - etter en intens indre kamp - på en veldig fin, informativ og sterkt personlig måte.


Programmet er i 6 deler (klikk på videotittelen for å åpne i YouTube og se resten).

Kvinner

Foto: Flickr (Michal Huniewicz)

Vi vil være trygge
Vi vil bli sett
(om ikke av en, så av mange)

Vi vil ha et rom å trekke oss tilbake til
Vi vil være frie som fuglen

Vi vil være kjøtt og blod
Vi vil være ånd og tanke

Vi vil bli begjært
Vi vil nyte respekt

Gjemt bak sløret
eller klistret opp i undertøyet
er kontrastene så tydelige
at alle de andre uttrykkene fases ut

Men de er vel der?
På en lang linje mellom øyeåpning og undertøyskurver

Hvor vil vi være?
Hvor vil verden ha oss?

- Synne, juni 2015

Foto: Flickr (Ben Frederickson)

Verdens elendighet

Foto: Sung Ming Whang (Flickr)

Jeg pleide å ha
én å gå til
når verdens elendighet
ble for overveldende

Vissheten:
De sultne
De dødssyke
De mishandlede
De sviktede
menneskene

De grådige
De hjerteløse
De kalde
De rått flirende
menneskene

Jeg ba
"Gud, hjelp dem"

eller

"Gud, stopp dem"

Jeg fikk aldri noe svar
altså noe bevis på at
mine bønner, hvisket fram
med vondt i magen
hjalp
dem det gjaldt

Men det hjalp meg
til å slippe
uroen
sorgen
denne følelsen av hjelpeløshet

Jeg hadde gjort noe
for dem
Jeg hadde bedt

- Verden har ikke forandret seg

Hvem skal jeg nå rope til? 

- Synne, mai 2015

Rak rygg

Du sa en gang:
du har blitt så fin og rett i ryggen

Ja!

Hva skjedde?

Én:
synder-byrden
falt fra skuldrene mine

To:
Jeg flyttet inn
i hele kroppen min

Så:
Jeg så
opp,
inn
og ut

- Synne, april 2015

Foto: Luke Hayfield (Flickr)

Presten og ateisten

Jeg har lest den nye boka Presten og ateisten av Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot, et samarbeidsprosjekt mellom Humanist forlag og Vårt Land forlag. Og selve boka er et samarbeid, en menings- og erfaringsutveksling mellom venner på tvers av livssyn. Brobygging mellom kristendom og ateisme, tro og ikke-tro, samtidig som forskjellene er der og fortsetter å være der - og blir godkjent som det. Denne boka gav meg mye, på et følelsesmessig og tankemessig plan. Her kommer mine egne tanker rundt det, med litt innholdsinformasjon.

Humanist og Vårt Land, 2015

En av tankene jeg sitter igjen med er at jeg godt kunne vært på vennskapelig fot med disse to privat. De tenker på en måte som er ærlig, men likevel respektfull, og de bygger broer.... De kjenner begge representanter for sitt livssyn som IKKE bygger broer, og reagerer sterkt på det. De er også ærlige om fordommer de faktisk har mot den andres kristendom/ ateisme, svarer på den andres fordommer og oppklarer misforståelser. Jeg er litt stolt av at jeg "avslører" disse misforståelsene før svaret kommer. Er det fordi jeg som tidligere kristen, men nå humanist, kjenner begge leirer iallfall litt?

Søderlind og Aarebrot (heretter kalt ved fornavn) starter med å skrive veldig personlig om vanskelige - og gledelige - ting i livet, men utover i boka, etter hvert som de eksperimenterer med bønn/ bønnefaste og deler betraktninger om tro og tvil, det ondes problem og det å være god, blir det mer faglig, og det blir tydeligere hvor forskjellig ståsted de har. I et Vårt Land-intervju sier Stian:
"– Vi står nær hverandre i åpenheten om hva det vil si å være et menneske, men når vi snakker om tro og praksis, glir vi fra hverandre og oppdager at vi også er forskjellige."

De to eksperimenterer altså med å bytte religiøs praksis, ved å prøve å be (ateisten) og unngå bønn (presten) i en periode. Her kan jeg si at jeg kjenner igjen Didriks lettelse over å være alene etter bønnen. Ingen som ser. (Redselen over å være forlatt og alene forsvant ganske snart hos meg.) Stian mener det har med gudsbilde å gjøre (en overvåkende Gud), og det har det nok. Jeg kjenner også igjen Didriks nesten nevrotiske samvittighetsfullhet, er det en sammenheng der, tro? (Gudsbildet kommer sannsynligvis også opp som tema i et innlegg om religionspsykologi her på bloggen.)

På den andre siden - jeg kjenner igjen Stians behov for å be fra de mest aktive og inderlige årene mine som kristen. Særlig når jeg havnet i vanskelige situasjoner, kunne jeg be "fribønn", og jeg hadde alltid en kveldsbønn hvor jeg takket for dagen og ba om hjelp - også, kanskje særlig, på vegne av andre. (Spørsmålet er om dette noen gang ble mer enn et ritual for meg? Det tror jeg.)

Ellers la jeg blant annet merke til diskusjonen om åndelighet. At det åndelige kan ses på som en del av det fysiske; det er en ny tanke for meg! I en gammel, ganske innflytelsesrik form for kristendom ble kropp og åndelighet delt, og kroppen ble sett på som noe mindreverdig. Men min form for "åndelighet" (øyeblikk som føles som større enn meg) er jo nå nettopp musikkopplevelser, naturmøter... ting jeg kan sanse.  

Til slutt: presten Stians praktiske og radikale kristendom, der han vil gjøre mer av det gode mot andre mennesker, føltes et øyeblikk som en trussel mot mitt eget ateistiske liv, som godt kunne inneholdt mer ekte engasjement. (Det er liksom greit nok med de kristne som ikke gjennomfører, men bare snakker!) Men så fins det også tusenvis av barmhjertige humanister. Du blir ikke automatisk nihilist når du forlater en religiøs tro, eller vokser opp uten. Alt kommer an på hvordan vi velger å legge opp livene våre.


Her er mer å se på:

• Vimeo-presentasjon av boka 
• Møte med forfatterne på God Morgen, Norge

Du, jeg og religionen, del 1: Innledende tanker om religionen og individet

Et spørsmål som har surret rundt i hodet mitt i det siste, er:

Hvordan kan noen tro at det finnes én religion som passer for alle?

Som eksreligiøs tror jeg ikke lengre på guddommelig inspirasjon for religiøse tekster, for eksempel Bibelen. Jeg er overbevist om at det var mennesker som du og jeg, individer, som tenkte tankene, fant på moralsetningene, fortalte historiene (noen kan ha utgangspunkt i ekte hendelser) og skrev dem ned. Og det var også individer som endret tekstene så de ble det "Guds ord" vi har i dag. Litt etter litt ble de individuelle ideene satt sammen og lansert som en helhet.

Det var også individer, som du og jeg (bare litt mer lærde enn gjennomsnittet!), som tolket tekstene, så bort fra noen ideer og la vekt på andre, og utformet offisielle trosbekjennelser og teser. (Jeg for min del skulle gjerne hatt en høne å plukke med den personen som sa "jeg vet det, vi kaller det arvesynd!")

Det var individer som lagde nye religiøse retninger eller varianter, som startet organisasjoner og utbrytermenigheter, alt etter sin personlige overbevisning om at dette trengtes. Denne personlige overbevisningen kan ha blitt påvirket av politiske strømninger, kulturelle forhold eller spesifikke hendelser rundt eller i individet. Eller rett og slett mellommenneskelige forhold, partier og uenighet. (Noen vil si at de har fått en åpenbaring fra Gud.)

Ett individ. Foto: Flickr (Rantes Aguirre)

Det er individer som i dag formidler religionen til de troende - fra prekestolen eller scenen, i et radioprogram, i en andaktsbok. Og formidlerne trenger nødvendigvis å tro på at det som de formidler, når fram til individene som hører på eller leser, så de får akkurat det de trenger. For å bli i religionen? For å få trøst eller hjelp i en spesifikk situasjon? Se, det er et annet spørsmål.
For at de som er faste besøkende ikke skal få det samme hver gang, for eksempel hver søndag, må gjerne den som taler ta opp ulike emner og ta utganspunkt i forskjellige tekster. 

Men legg merke til flertallsformen "individene". I et kirkerom, i en moské, ved radioapparatene, foran den samme andaktsboka, vil det være mange ulike individer. Individer i helt forskjellige livssituasjoner. Med ulike utfordringer, ulike personlige mål for livet, ulike personlighetstyper, varierte erfaringer. Og akkurat nå, akkurat her, blir akkurat denne teksten lest, akkurat denne prekenen hørt, og så skal det passe akkurat denne personen.

Tenk deg at en kristen prest eller predikant taler over budet "du skal ikke stjele" en søndag. Han/hun taler tilfeldigvis til en notorisk nasker, men også til en person som aldri stjeler, men som har det jeg vil kalle en overfølsom samvittighet.

Kanskje prekenen er så bra, konkret og kraftfull at den notoriske naskeren tar inn over seg at det er galt å stjele, og at han/ hun må slutte med dette og kanskje til og med gjøre et oppgjør med tidligere ofre. Men det kan like godt være at han/hun har innarbeidet et tankemessig forsvar for handlingsmønstrene sine ("de har jo alt for mye, og jeg trenger dette") som ordene fra talerstolen ikke biter på, og han/ hun blir bare irritert, eller kjeder seg. Og kommer sannsynligvis ikke igjen til den menigheten.

Personen med overfølsom samvittighet, på den andre siden, blir sittende og tenke "burde jeg egentlig tatt en ekstra kjeks på jobb? Kollegaen min fikk jo én mindre", eventuelt "jeg stjeler ikke, men jeg gjør jo andre ting som ikke er så bra, selv om jeg ikke kommer på det nå. Jeg får tenke litt på det."

Eller to personer leser i samme andaktsbok, som mandag 1. april behandler budet "du skal ikke drive hor", med fokus på farene ved seksuelt begjær. En av personene som leser har nettopp oppført seg dårlig mot en kjæreste og vært utro. Den andre er en plagsomt sjenert person som nettopp har forelsket seg og lurer på hva han/hun kan gjøre for å nærme seg den andre. Hva får de to ulike individene ut av denne andakten 1. april?

Og det er ikke bare disse enkelte andaktene, prekenene jeg tenker på som for spesifikke eller potensielt uaktuelle. Også generelle religiøse teser...
Trenger for eksempel "alle" å lære at Gud ser alt og alltid er nær? (hva med den som trenger å kjenne seg fri?)
At en er en synder som trenger tilgivelse? (hva med den som lever et liv med frykt og mishandling?)
At det bare er å spørre Gud, så får en det en ber om? (hva med den som ønsker et liv i egen luksus?)
At det fins to grupper mennesker, troende og vantro? (hva med den som er sint og bare trenger noen å hate?)

Organisert religion innebærer fellesskap. Ikke bare fysiske møter med andre mennesker, men også et felles sett med trosforestillinger, med ideer om det guddommelige, om en selv, om ens egen gruppe, om andre mennesker og om meningen med livet.

Mange individer. Foto: Flickr (FromSandToGlass)

Hva skjer når mennesker finner ut at dette som skal være felles ikke passer til deres egen virkelighet, deres selvbilde, deres ønsker for livet? Finner de en ny kirke, en ny retning, eller utarbeider de bare sin egen private variant av religionen, sin egen måte å tro på, sine egne ritualer?
Eller gir de opp troen, som jeg gjorde?
Og hva skjer når et individ tvert imot prøver å tilpasse sine tanker, sine følelser, til det som skal være "riktig"? Blir religionen usunn da?
Fins det egentlig sunn og usunn religion?

Med disse siste spørsmålene er vi inne i religionspsykologien.
Dette ganske nye, og stadig mer aktuelle, forskningsfeltet handler blant annet om hvorfor mennesker blir religiøse, hvordan gudsbilder oppstår, og hvordan en blir påvirket av religionen som individ.

Jeg fikk lyst til å sette meg mer inn i dette. Jeg har dermed lånt fagboka Religionspsykologi, som kom i fjor, og har begynt å lese. Noe er litt fagtungt. Noen kapitler er rettet mot fagpersoner (f.eks. psykologer) og blir mindre aktuelle for meg privat. Men mye angår og interesserer meg som tidligere kristen. Noe blir jeg litt redd for at skal treffe meg for godt.... Kan jeg komme til å se på troen min, det livet jeg levde som kristen, på en ny måte?

Framover har jeg tenkt å poste noen notater fra de mest aktuelle kapitlene og mine egne tanker rundt disse.
Kom gjerne med innspill!

Gyldendal, 2014

Bibeldikt

Verbum, 2014

Kornet 

ver ikkje grådige, sa jesus
for det er ikkje det ein eig
som gir liv, sa han, og då
sukka menneska

Slik starter diktet som er skrevet av Ruth Lillegraven i en ny samling med bibeldikt, gitt ut av Verbum forlag i fjor i samarbeid med Vårt Land. 88 norske forfattere har bidratt med tekster inspirert av avsnitt fra den nye bibeloversettelsen. Bibeldikt er levert til norske folkebibliotek gjennom kulturfondordninga.

Jeg fant den, måtte selvfølgelig ta den med meg hjem, og leste. 

Følelsen jeg satt igjen med etter å ha lagt boka fra meg, var en pessimistisk hovedstemning. Forvirring, sinne, håpløshet. Dikt om "mørke ord" og bomber og en ødelagt jord. Er det dette dagens norske forfattere får ut av Bibelen, til og med bibelvers som jeg pleide å finne trøst i, tenkte jeg?

Akkurat det siste føltes litt trist. Men det er også fascinerende. Og med friheten dikterne fikk i oppgaven, kanskje ikke så rart. For livet kan være tungt å leve. Virkeligheten er hard og rå (selv om det fins varme og kjærlighet), og den som selv lever godt kan likevel se andres plager og urettferdighet. Og Bibelen har også mye mørke i seg; de som bygget opp tekstene for kirkeåret har ikke bare valgt det lyse.

Og: når en dikter blir inspirert av en tekst, kan han eller hun også dikte fritt etter å ha lest den. Kanskje de tar tak i et uttrykk, et ord bare, eller følelsen de selv får når de leser teksten. Minner de har. Dagsaktuelle saker de er opptatt av. Dermed kan resultatet bli helt ulikt utgangspunktet. Og det var vel også litt av meningen. "Forfattarane har skrive med fritt mandat", står det i baksideteksten.

Noen tegner opp en kontrast til teksten, for eksempel Mona Høvring, som lar en "saligprisning" bli til en klagesang over de som ikke er salige (velsignet av Gud).

Jeg leste i Salmenes bok, jeg tenkte stakkars den
som ikke klarer å holde seg unna synd og fordervelse,
stakkars den som følger kjeltringers råd,
som ikke får til å være hengiven,
men som heller stjeler og bryter ned.

Andre trekker paralleller fra bibelhistorien til nyere tids hendelser. Øyvind Berg, for eksempel, sammenligner ramaskriket som skjedde da Herodes drepte nyfødte guttebarn, med massakren i Srebrenica og den østerikske forfatteren som sjokkerte oss med sin reaksjon:

Han sørger ikke over myrdede barn, 
han håner de dreptes mødre og enker.

Forfatterne er både kristne og ikke-kristne. Noen har nok hatt en kristen tro tidligere, andre har det fremdeles. Og noen har, uansett livssyn, tydelig kunnskap om bibelhistorien og kirkehistorien. Vent litt, kan den forfatteren ha en kristen bakgrunn? hendte det at jeg tenkte. Kan jeg finne ut mer om det i andre ting de skriver? Men også måten de skrev ordene på (jeg liker generelt det enkle og konkrete - og vakre) gjorde meg nysgjerrig på mer av en og annen dikter. 

Noen er veldig personlige i det de skriver, for eksempel Hanne Ørstavik. Det er sterkt å lese hennes tekst. Hun er også et eksempel på noen få som ikke skriver bidraget sitt i lyrisk form, men som prosa. Ikke et dikt, men beskrivelse av fortvilelse og lengsel, skriver hun selv... 

Er det ikke noe lys her, da? Jo! Det er håp, det er kjærlighet og medmenneskelighet og trøst. Og kanskje litt... vidd? 
Noen sangtekstforfattere var med, blant andre Eyvind Skeie. Hans dikt, som tok utgangspunkt i Jesu første besøk i tempelet, var nok det eneste jeg virkelig smilte av!

Josef fra Nasaret

Vi skulle ofre noen fuglekrek
Det er en billig pris for barnets lek

Vi kom i glede til Jerusalem
men vi var fylt av skrekk da vi dro hjem

Hans mor går stille rundt i huset her 
Hun har et sverd i hjertet Det er slik det er

Og gutten vokser for hver dag som går
mens lyset skimrer rundt hans mørke hår

Når noen spør meg hvorfor dette skjer
da trekker jeg på skuldrene og ler

Jeg skulle gjerne hatt et bedre svar
men er jo ikke engang guttens far 

Bibeldikt er ei mangfoldig bok som skaper mange forskjellige tanker og følelser i denne leseren, og, som diktbøker flest, ei bok en kanskje burde ha i bokhylla og lese litt i nå og da, heller enn fra perm til perm. Bli inspirert, og kanskje ta fram diktblokka igjen selv...

Her er ordene som er skrevet ned
de eldgamle
og de nye 
de kriger, de stryker, 
de støter mot og smyger seg rundt 
og trenger tid 
til å ta tak og synke inn.