Rydde ut

Barnerommet mitt skal ryddes ut i sommer.

Jeg har hatt en del personlige ting stående hos mamma og pappa siden jeg flyttet ut for 18 år siden - i overkøye til seng, i bokhylla, på veggene og i kommoden. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal rydde ut og ta med meg det jeg vil ha. Det jeg "ikke bryr meg om" kan stå, sier mamma. Hadde det bare vært så enkelt...

Jeg begynner med å tømme den sjokkrosa oppslagstavlen.

Allerede her begynner sorteringen. Postkort og bilder fra steder jeg har gode minner fra legger jeg ned i eska for "ta med", og også en gul pappbit med det allmenne ordtaket

"Når en sol går ned for deg, se ikke mot vest, se mot øst!"

En litt nostalgisk tegning som jeg har klippet ut fra et blad en gang legger jeg til side sammen med et inspirasjonskort med et bibelvers på. De blir ikke med videre.

Noen ting er selvfølgelige å legge i flytteeska; jeg vil ha dem for minnenes skyld. Bilder i fotoalbum og gamle videoopptak. Konkylien jeg fikk av venninna mi i Nord-Norge, så liten der den ligger innpakket i vatt. Minneboka fra barneskolen. Et utvalg av fine glansbilder. Fortellinger og andre tekster jeg skrev i oppveksten. Tekstene minner meg riktignok om den identiteten jeg hadde og ikke lenger har, men også om det barnet som nok fremdeles finnes et sted her inne. Jeg vil ikke glemme det, selv om jeg ser videre.

Pynteting og suvenirer som jeg aldri har hatt et nært forhold til får være. Det gjør meg ingen ting å forlate dem, jeg har ingen kvaler.

Men så.
De kristne bøkene, bladene og notatene fra kristne studier. Hva gjør jeg med dem? Jeg begynner med å sortere notatene fra bibelskolen og kristendom grunnfag og spare på en liten del - interessant å ha for å dokumentere hva jeg lærte og trodde.

• Min kirkebok (fra 4-årsdåpsdagen) får bli med. Det samme får den brune, tjukke Sangboken, som jeg fikk av mamma og pappa til jul da jeg var seks år gammel. Jeg kikker i dem nå med et voksent (og dels skeptisk) blikk. Jeg ser hva jeg lærte og hørte helt fra de første årene. Blandingen av nostalgiske og frustrerte tanker og følelser er påfallende.
• Diktboka Min Gud og jeg av Flora Larsson, sannsynligvis kjøpt på Lyngdal Bibelcamp for mange år siden, får være igjen, selv om jeg husker jeg elsket den. Når jeg ser gjennom diktene kjenner jeg igjen mine egne tanker i den første vanskelige tida - typisk pietistiske, når de ikke er mer allmennmenneskelige om et blikk for andre mennesker. Her er Gud stor, jeg liten, Gud har oversikt og alltid rett, jeg må be om tilgivelse og hjelp, blant annet når jeg har blitt sint og irritert på andre. Diktene er et tverrsnitt, faktisk, av de verdiene jeg håper jeg har tatt med meg videre i livet og de jeg har forlatt. Men jeg lar dem være.
• pamfletten Frelst - hva det er, hvordan en blir det blir også liggende igjen. Jeg unner ikke noen å oppleve den usikkerheten jeg kjente i tenårene som overdrevent selvbevisst kristen, så kanskje den rett og slett burde kastes sammen med andre små brosjyrer (Trygghet, visshet, glede, Synd, De to naturer og Djevelen, en fabelfigur - tre fakta om djevelen!)? 
• kursheftet Vandring gjennom Det Gamle Testamente blir også igjen etter at jeg har kikket gjennom det. 

Jeg blar opp på ei side som forklarer den onde sirkelen i Dommernes bok, hvor Israel synder, dermed blir undertrykt (straff fra Gud), ber ham om hjelp og får fred og så synder igjen. Jeg husker at denne kollektive prosessen alltid var uklar og ulogisk for meg. Et helt folk som synder i fellesskap (alle samtidig), får felles straff og tilgivelse og så - fremdeles som en enhet - finner ut at de skal synde igjen? Et kjent argument i kristen endetidstankegang også, og fremdeles like sprøtt for meg. Og et typisk eksempel på den urettferdigheten jeg aldri klarte helt å godta.

• Pilegrims vandring av John Bunyan fikk jeg som 12-åring; i ettertid tenker jeg at denne klassikeren - en slags from fantasy eller fabel - er for sterk kost for et barn. Men pappa, som gav boka til meg, mente at denne fortellinga om Kristen på vei fra Fordervelsens by til Sions berg kunne være til nytte. Slik som alt jeg har fått av ham var gitt i kjærlighet. Denne får likevel bli igjen sammen med Veiledning i fred av Rosenius. 

Ei bok skaper - igjen - ekstra hodebry. Bibelen. Jeg har en egen bibel i leiligheten, den rødpermede, men her er det snakk om den første hele bibelen jeg fikk, sommeren da jeg var ti. Den ser slik ut, og jeg er ganske sikker på at også den ble kjøpt på Bibelcampen.

Inni omslaget står det med min barnslige skrift, pyntet med skyer rundt og et kors med "Jesus" under:
Til: Synne Fredriksen (adresse), fra (pappa og mammas navn) den 13. juli 1988. 

Den er mye penere brukt enn konfirmasjonsbibelen min, med noen sirlige linjal-understrekninger, men uten notater. Noen kunne sikkert brukt den etter meg.
Men kan jeg kvitte meg med den?

Når en ser bort fra at jeg slett ikke har bruk for to bibler?

En gammel barnesang spilles av i hodet mitt:

Boken om Jesus er boken for meg. 
Der møter Gud meg og viser meg vei. 
Bibelen passer for liten og stor. 
Alle som vil kan få hjelp av Guds Ord.  

Det var det jeg trodde da.
Skal Synne (36) spare på det Synne (10) så på som en kjær gave, det beste som fantes?

Noen som tar et oppgjør med gamle overbevisninger og ideer vil kaste, ja kanskje brenne, alle gamle bøker og papirer for å kvitte seg med fortiden på en absolutt måte. Se ilden spise ordene som en gang gav mening og trøst (eller forvirring og motløshet). Jeg er ikke der.
Jeg må tenke litt til.

Hva tok du med deg?