Et nytt liv?

Sommeren 2002.

Du har fått et nytt liv. En ny sjanse. Du er ferdig med studiene og kan begynne å jobbe, og du kan legge alt trosstrev bak deg. Alle bindinger og all uro. For du kan flytte til et nytt sted der ingen kjenner deg. Der ingen vet at du har vært kristen. Du kan få fred til å finne ut hvem du er nå og hvem du vil være. Du kan brenne broer. Alt er åpent.

Hva gjør du så?

Du flytter tilbake til et sted der du før har bodd, der du var med i et kristent miljø og hadde troende venner. Et sted fullt av minner. Du oppsøker dette miljøet med det samme du har flyttet dit; ja, du ikke bare oppsøker det, men prøver å få tilbake den samme opplevelsen og kanskje til og med finne tilbake til troen. For du lengter tilbake til det trygge når hele livet ser ut til å forandre seg. Du er som en

trosmisbruker på mislykket avvenning

Men det blir ikke som før. Det fins for mange spørsmål som hele tiden forstyrrer. Du hører salmesang, og tonene skaper den gode følelsen, men teksten blir vrengt inni hodet ditt. Du hører taler og vitnesbyrd, og ser deg selv sitte og nikke til det som er sagt mens det vantro, nye jeg-et roper: "Nei! Dette er det jeg ikke tror på lenger!"  Du møter gamle venner, får varme klemmer og lurer på hva de ville tenke hvis de visste... Du blir redd for å si noe som kan føre til den samme krisen i deres liv, selv om du tror de vil ha godt av å tenke igjennom ett og annet. 

Du snakker med dem hjemme. Det er vanskelig å få klarhet i om de har skjønt hvor alvorlig bruddet er ment. (Og hvordan kan de skjønne det når du ikke er sikker selv?) De sier at Gud ikke vil gi deg opp, at ingen ting er umulig for Ham.

"Du skal få hvile på Hans fang"

Det blir for vanskelig å si "jeg vil ikke tro" rett ut. Du prøver i et brev. Du ser dem sørge og kan ikke gjøre noe for å hjelpe. For det er den du er nå som er årsaken til sorgen. 

Du aner ikke hvem du ellers skal snakke med. Hvordan du skal gå fram for å bli kjent med ikke-kristne. Gå ut på byen? Bli med i en forening? Hva, helt alene? Det klarer du ikke, tenker du. Og resignerer før du har prøvd.

Du prøver å la bruddet få konsekvenser. Det går halvveis. For eksempel: Du avbestiller et kristent blad, men kan ikke la være å skrive "Guds velsignelse videre" på kortet.

Du oppdager at du fremdeles skjenner på deg selv når du får "syndige" tanker, og så klapser du deg selv på hånden i neste øyeblikk for å være så bundet. 

Du kommer hjem på juleferie, ønsker at juleevangeliet skal leses som vanlig fordi du elsker tradisjoner, og hører den indre stemmen si: kan du insistere på slike tradisjoner uten å bli falsk? Du reiser på sommerleir med familien mer enn ett år etter bruddet, du synger sammen med dem foran de andre og lar deg forføre av det samme budskapet du alltid har hørt. Du ber i tårer til Gud og er nesten klar til å vende deg tilbake som en angrende synder. Du har

mistet troen på din vantro

Du prøver å bortforklare valget du tok med at du ønsket å leve i synd, uten grenser.

Alt bunner vel egentlig i dette: Du vet ikke hvem du er - og hvem du vil være. Så mye av deg har vært knyttet til "det kristne". Verdier, væremåte og forhistorie. Er det ikke bedre å ha det som før? - Men veien tilbake er stengt. Det vil aldri bli som før. Å snu seg tilbake ville bety å leve med løgn.


Mens du virrer rundt og ikke vet hva du skal gjøre, hvordan du skal legge opp livet ditt,

går tiden

Så raskt at du kjenner det langt inni deg.

--

Skal jeg hele livet
bare stå med
hånda på dørklinken
-ventende,
ute av stand
til å ta en beslutning?

Sekundene,
minuttene,
timene,
dagene,
årene,
livet
-borte

Hva finnes ved enden av regnbuen? Er det verdt det å prøve å finne det ut?

Bruddet

Våren 2002 var det avsluttende semesteret mitt på bibliotek- og informasjonsfagstudiet. Kanskje min siste vår i Oslo. Hovedoppgaven var det viktigste arbeidet jeg holdt på med, og jeg hadde valgt å skrive en tekstanalyse med utgangspunkt i det jeg så på som verdens viktigste bok. Oppgaven viste seg å bli krevende på en annen måte enn jeg hadde tenkt; den utfordret meg som kristen. Jeg ble forvirret, frustrert og fortvilet.
I slutten av mars, ikke så lenge før påske, skrev jeg i dagboka mi:

Nå har jeg kommet så langt at jeg tror jeg må si at jeg har mistet troen.

Det er dette jeg tenker på som bruddet med kristentroen. Det var første gang jeg turde å si til meg selv at jeg ikke lenger hadde noen gudstro.
Eller ikke ønsket å ha en gudstro.
Eller var det bare Bibelen jeg ikke trodde på?

Selv om jeg kaller det et brudd, var det ikke rent; det stakk ut splinter her og der.
Jeg fortsatte å sende sporadiske, tause rop til Gud og Jesus det neste året. Kanskje de fantes likevel, og at de hørte?
Jeg sørget og trengte trøst. Jeg hadde mistet noe sentralt i livet.
Men det virket umulig å gjøre det om.
Og ønsket jeg egentlig det? Ønsket jeg å fortsette å kjempe?

Jeg har prøvd å finne ut hvilke faktorer det var som førte til bruddet. Og hva fikk meg, tross alt, til å kjempe så lenge for å beholde troen? Jeg presenterer herved:

Treet 

Rotgreinene: faktorer som holdt meg fast i jorda

1. Tradisjon, eller vane, om du vil. Jeg hadde vært kristen hele livet. Det var dette som var kjent. Jeg visste hvordan det var å være kristen. Tenke som kristen. "Jeg har ikke noe annet liv!" skrev jeg i dagboka mi.
2. Familie. Kjernefamilien min og store deler av slekta var troende. Jeg var aldri redd for å miste kontakten med dem, til det var kjærligheten mellom oss for stor, og jeg var ikke med i ei sekt. Men så mange av de felles referansene var kristne. Samtaleemner. Felles aktiviteter. Tenkemåter. Ville vi klare å kommunisere? Og hvordan ville de nærmeste oppleve det hvis jeg sluttet å tro? Ville de skamme seg? Hvordan ville pappa føle det å stå på talerstolen, prøve å hjelpe mennesker til tro og selv ha en frafallen datter? 
3. Gode personlige erfaringer. Jeg hadde mange gode minner fra det kristne livet. Nesten ingen vonde.
4. Behov for trygghet og retning. Jeg visste (håpet i det minste at jeg visste) hvor jeg var på vei. Jeg visste også omtrent hvordan jeg skulle forholde meg til livets mindre og større spørsmål. 
5. Sosialt/ åndelig fellesskap. Store deler av det sosiale livet mitt og nettverket mitt var bygd rundt kristne. Det føltes godt å være en del av noe større, og jeg følte jeg fikk noe på møtene. Selv når det jeg hørte fra talerstolen etter hvert buttet imot, var det andre der som hørte det samme og som jeg kunne prate med, være sammen med og synge med. Og som kristen var jeg en del av et verdensomspennende nettverk. 
6. Ønsket om å høre Gud til. Om å ha et nært forhold til Jesus. Det var der lenge.        

Drakreftene: faktorer som røsket meg opp

1. Problemer med gudssynet og Bibelen. Dette var den mest sentrale kraften; den som dro ut den siste delen av rota. Jeg visste at jeg ikke klarte å velge ut hvilke deler av Bibelen jeg skulle forholde meg til og hvilke jeg skulle se vekk fra, og jeg klarte ikke lenger å tro på en god Gud.
2. Press fra media og offentlige syn på kristendom og kristne. Det var litt flaut å innrømme det, men generelle påstander om hykleri, livsfjernhet og mørkesyn gikk inn på meg. Det hjalp lite at vi var flere om å dele på anklagene. Denne våren husker jeg spesielt at jeg så "Borettslaget" på TV med bibelskolestudenten Trude. Veldig karikert framstilling, noe direkte uriktig, men var det ikke noe i det likevel?
3. Press (påvirkning) fra enkeltpersoner. Jeg fikk spørsmål jeg ikke kunne svare på, privat og på studiestedet. Og jeg møtte ei jente som før hadde vært kristen, men som ikke var det lenger. (Det gikk altså an.) 
4. Lengsel etter "verden". Hva la jeg i dette? Ville jeg la alle hemninger fare og leve et fullstendig grenseløst og egoistisk liv? Nei. Men jeg hadde et ønske innerst inne om å finne fram til mine egne grenser.  
5. Ønsket om et nytt selvbilde. Dette var nok mindre bevisst, men det var til stede. Jeg ønsket å være meg selv, med mine svake og sterke sider, uten å bli definert i forhold til Gud. Jeg hadde så lenge vært en synder som trengte tilgivelse, men jeg ville være et uavhengig individ som kunne utvikle meg og "bare" lære av feilene jeg gjorde.

Så vil noen si at det ikke burde være enten - eller. Jeg vet at det er mange som har lært å tilpasse drakreftene; de kan for eksempel ha funnet fram til et gudssyn og et bibelsyn de kan leve godt med og samtidig gli inn i mengden. Men for meg var det ikke slik. Jeg måtte velge. Jeg kunne ikke fortsette som før, derfor slapp jeg taket og lot drakreftene rive meg løs fra jorda jeg hadde vært plantet i så lenge.



Bibelskolestudenten Trude, spilt av Jasmin Aasland.
NRK/Robert Stoltenberg 



Til Oslo

Etter et par år på studenthjemmet i Bergen gikk veien til Oslo, hvor jeg skulle studere bibliotek- og informasjonsfag. Det var spennende å reise til en ny by. Og så Norges hovedstad, tenk det! Jeg hadde en tanke om at denne byen var ekstra verdslig og åndelig stressende. Kanskje det faktisk fantes et "Oslo-troll", onde åndskrefter som ville rive meg vekk fra Gud? (Jeg trodde vel egentlig ikke på slike personifiserte krefter, selv om jeg hadde lest min Frank Peretti, men hva hvis...?)

Kunne dette vært Oslo?

Og på et mer menneskelig plan: tenk hvis jeg ikke ville finne noen nye venner? Ikke ville finne meg til rette? Ville jeg føle meg enda mer fremmedgjort enn før?

Jeg fikk begynne forsiktig. Det første året bodde jeg i en enebolig med andre ungdommer som var kristne. Vi var ganske forskjellige som mennesker, og det hendte det ble diskusjoner her også, men det føltes likevel helt fint. Vi hadde noe viktig til felles. (To av oss hadde også det til felles at vi hadde begynt å stille spørsmål, men det tenkte jeg ikke over den gangen.)

Jeg fant også en menighet å gå i. Jeg valgte Misjonssalen, bedehuset til Norsk Luthersk Misjonssamband, fordi jeg hadde skjønt at de stod nærmest Indremisjonsforbundet (organisasjonen til min bibelskole) både i teologisk lære (konservativt) og møteformer (enkelt og...ja, konservativt). Og kanskje fordi dette huset var hakket mindre enn Storsalen, det andre bedehusalternativet i nabolaget. Jeg begynte i et kor som snart ble mitt viktigste sosiale nettverk, jeg fikk være med i bibelgruppe, og alt burde vel være som før? Altså godt og trygt?    

Det var ikke så enkelt. For tankene hadde begynt å svirre for alvor. Bibelen hadde begynt å bli ei bok som oftere glefset til meg og gjorde meg urolig enn den trøstet meg. Det kjentes som om jeg stod i et rom som alltid hadde vært trygt, men opplevde at veggene falt ned. Det andre året mitt i Oslo skrev jeg dette diktet (med Gud som tenkt forteller):

Veggene

Du ser på meg i forskrekkelse
når den første veggen faller ned

-halvt i forbauselse over veggenes ustabilitet,
halvt i stigende uro for det skremmende der ute

Når den andre veggen faller ned

virrer du med hodet
- du kjenner vinden reise seg mot deg
- du ser og ser med vidåpne øyne, munnen skjelver

Når den tredje veggen faller ned

faller du ned på kne,
klasker hendene i bakken,
prøver å finne feste i steingulvet

Den fjerde veggen faller

- du ligger rett ut,
kjenner stormen ruske i håret og klærne,
tungen din henger fast i ganen;

Du kan ikke skrike,

men jeg ser nøden i øynene dine

Tårene renner,

du ber lydløst om hjelp 

Kjære barn

Jeg er her med deg

Jeg vil ikke la vinden ta deg

Og husk,

det er fjell du ligger på

Jeg vil aldri rive løs grunnen

under deg

Du er min.

I neste innlegg vil jeg prøve å sette ord på hva det var som til slutt førte til det jeg tenker på som bruddet.