Kjære Gud

I en periode i tenårene var jeg veldig langt nede. Jeg var deprimert og strevde med et lavt selvbilde, og opplevde også en såkalt anfektelse. For å si det enkelt: jeg lurte på om jeg egentlig var kristen, om jeg var frelst. Samtidig fantes det tanker der som lå "under overfladen" og som ikke hadde med tvil på meg selv å gjøre, men på Gud.

Da jeg var ei lita jente lærte jeg denne sangen:

Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg, kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor - og alle barn på jord.

Jeg trodde fra jeg var liten på en Gud med stor G, en Gud Fader som var høyt hevet over meg. Han hadde skapt hele jorda og universet og alle mennesker, og han styrte alt som skjer.

Gud er mektig, Gud er mektig,
jeg vet at Gud er mektig

Iallfall det som skjer av gode ting. Resten var jeg litt usikker på. Samtidig var han nær. Han kunne se meg, alltid. Han visste hva jeg tenkte og følte.

Vær forsiktig, lille øre, hva du hører

Og han hadde tanker om det. Han hadde meninger om akkurat meg, om livet jeg levde. Han hadde en plan for livet mitt. Jeg husker at jeg kjente meg redd for at han ville at jeg skulle «reise ut» og bli misjonær. Eller nonne! Men Gud elsket meg, det hadde jeg alltid hørt. Han ville hjelpe meg med ting jeg strevde med. Og en dag ville jeg møte ham i Himlen.

Jeg trodde også på Jesus, Guds Sønn.

Jesus, det eneste, helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt

Jesus ba jeg nok mindre til (mer i perioder), men jeg hadde en viss ide om at han var mer personlig, mer som en venn. Vennen som hadde dødd for meg på korset, for mine synder og stått opp igjen. Han hadde også levd som et menneske, men dette var vanskelig å fatte. Han ble nok aldri noe ekte menneske for meg av kjøtt og blod, en mann som gikk rundt på føttene sine og som folk kunne se, mer et ideal og - i de mest åndelige øyeblikkene - en usynlig hjelper.

A propos ånd: hva med Den hellige Ånd? Den tredje personen i den kristne guddommen? Han var sjelden noe tema for meg som luthersk kristen. Jeg fikk "møte" denne personen det siste året jeg bodde i Lyngdal, da jeg gikk i en bibelgruppe i De Frie Evangeliske. Den historien får vente til en annen gang.

Gudsbildet mitt varierte. Av og til føltes Gud fjern, andre ganger nær. Og i Bibelen som jeg leste og forholdt meg til hver dag varierte det også.

I det høye og hellige bor jeg,
og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.
(Jesaja 57, 15-21)

Av og til føltes Gud farlig. Eller likegyldig og taus. Det siste var kanskje det verste? I denne første vanskelige perioden - da jeg var 18 år - skrev jeg et dikt som konkluderer med en positiv og nær Gud, men jeg vet at gudsbildene i versene foran også hadde streifet tankene mine. Jeg turde bare ikke innrømme at de var der. (Ironisk nok vil en kristen som har et positivt gudsbilde kunne få noe "oppbyggelig" utav dette diktet. Det var også meningen den gangen.)


GUDENE

Jeg la min sak fram
for den guden
som har dårlig tid,
som noen ganger hører,
andre ganger ikke
som ser likegyldig på meg
Ingen svarte

Jeg ropte på den guden
som er uberegnelig,
den gud hvis vilje
er uutgrunnelig og skjult
Ingen svarte

Jeg tryglet
den hevngjerrige guden
om nåde og forsoning
Ingen svarte

Jeg hvisket i min nød
til Gud
-hans vilje, se, den var god!
-hans tanker, se, fredstanker!
-hans budskap, forsoning og nåde!
-hans visittid, en evighet!

Han svarte meg
idet han gjorde mine menneskelige tanker
til skamme.

Jeg skrev i starten av dette innlegget at jeg hadde et dårlig selvbilde. Jeg hadde varierende tanker om Gud, men hva tenkte jeg egentlig om meg selv? Jeg skal prøve å svare på det.

Tro mot bedre viten

Jeg hopper litt - til det andre året jeg bodde hjemmefra, da studerte jeg i Bergen. Der gikk jeg i et kristent ungdomskor som hadde forskjellige prosjekter i løpet av året - og ett av dem var en konsert med "rockepresten" Morten Arnesen. Jeg kjøpte kassetten (!) hans etter konserten, for det var ett eller annet med tekstene som traff meg. Jeg hørte sangene om og om igjen. Noen av tekstene var så sensuelle at jeg hørte på dem med skjelving i kroppen (var virkelig han her prest, tenkte jeg?), andre traff en helt annen nerve, tvilsnerven, som jeg ikke helt turde å innrømme var der. Tre år senere ville jeg ta fram teksten under og skrive i dagboka mi at det jo var sånn jeg også hadde følt det ("Skyver tvilen så langt bak jeg kan, tør ikke ta den opp og møte den").

Så sanger kan gjøre en forskjell. Det har de gjort i mitt liv.


Universal, 1996
(Rockipedia
- klipp skal snart virke igjen:))

TRO MOT BEDRE VITEN

Eg har trodd mot bedre viten, trossa rop frå sans og sinn
Vitna høgt og overmodig sjølv om troen føltes blind
Eg har pålagt mine tankar å visa tvilen bort
Den har vært skjult under overflaten og protestert mot alt eg har gjort

To stemmer bor i ein og same kropp, de jage kvarandre nådelaust  og uden stopp

To stemmer som bedyre kver for seg at kampen de føre, den kjempe de for meg

Eg har lært å kjenna tiltro te Mesteren på eselrygg
Ei kveldstund i ei gamal kirke, orda lød og eg blei trygg
Nå e tvil blitt troens skygge og kreve regnskap for mitt ja
Eg svarte stolt og trassigt lenge, men kan det tenkas at eg bøye av?

To stemmer...

Glimt fra Silver Bergh Road

Jeg vil først ta dere med til Lyngdal, en liten by i Vest-Agder, og til huset jeg bodde i fra jeg var nesten 8 til jeg var nesten 19. Jeg kommer tilbake dit minst tre ganger i året, og det føles fremdeles som hjemme.

Det lange strekket inn, hagen, uteområdet, forma med kjærlige hender av mamma og pappa opp igjennom årene. Bak huset to rosebusker som jeg fremdeles tenker på som min (den gule) og lillesøsters (den rosa). Hvitt hus av husbank-typen, med inngang i andre etasje. Opp ei trapp og inn ei dør, inn i et vindfang og så inn i ei gang. I gangen står en hvit kommode med en kalender over, der mammas, pappas og til dels våre aktiviteter er skrevet opp med mammas nennsomme hånd. Bibelgruppe og kirkering i Lyngdal Frikirke samt øving med Rom musikkor er faste innslag, sikkert også pappas møtekvelder og andre avtaler.

Innerst til venstre går ei dør inn i stua, som trass i omtrekte salongmøbler og nytt tv og nye stressless-stoler har det samme, kjente preget. I salongen er det god plass til både bibelgruppe, kaffegjester og spillekveld med Den røde diamant og De løyerlige familier. Hvor mange kvelder satt vi ikke her alle fire, hadde husandakt og ba sammen til jeg kjente søvnen ville ta tak? I den salongen hadde jeg ofte en kveldsprat med mamma og pappa.

Et gyllenbrunt piano står til venstre, det har vært flittig brukt, spesielt av lillesøster. Mammas gitar og trekkspill står inne i en krok, oftere brukt da vi var små. På veggene henger familiebilder – for eksempel ett av bestemor og bestefar med fire barn og familier, der alle på bildet så vidt jeg vet er kristne (med ett unntak). Ellers pynter klassiske kristne broderier og innrammede ikoner opp. Et godt brukt spisestuebord i kroken der vi i familien på fire har spist tusenvis av middager og også frokoster og kveldsmåltid – alltid med en vennlig tone.

Og så: bokhyllene. En hel serie med bibelkommentarer står oppstilt, ellers kristne romaner, sangbøker og livshistorier. Flere titalls små fotoalbum ligger i bunker, med bilder helt fra vi jentene var ganske små. På veggen med det gamle uret som slår når det blir trukket opp: pappas selvsnekra kassetthylle full av kristen musikk: sangevangelistene Egil og Arne, Marit og Irene, Familien Knotten (og enda eldre ting), i tillegg radiotaler og opptak fra julekvelder. I CD-rekka ved stereoanlegget (som er et perfekt sted til julekrybba til jul) klassisk musikk og flere kristne plater.

I kjellerstua hadde jeg og lillesøster overnattingsbesøk (bare jenter, selvfølgelig). Her er det ei gammel bokhylle full av gamle barnebøker, Barnebibler og tegneseriebibler og fortellinger fra misjonsmarken, tidsskriftkassetter med misjons-barnebladene Nye Glimt, Kom og Se og Blåveisen. På veggen en lang, blid orm i rød og grønn filt som mamma lagde til barneforeninga de drev oppe i Evenes da jeg var lita. Og lenger borte i kjellergangen: pappas rom, der han har forberedt utallige taler på reiser land og strand rundt - for Santalmisjonen, Indre Sjømannsmisjon og andre.

Mitt eget barnerom er såpass smått at det er lite plass til noe annet enn møbler mot de blårosete veggene. Uansett vurderte jeg aldri å henge opp plakater av popidoler. I bokhylla er det fremdeles Petrus skoledagbøker, kanskje et nytestamente, katekismen og Jeanette Okes romantiske, men å så uskyldige, romaner. Et blått bilde med Jesus i Getsemane står fremdeles på vegghylla i køyesenga mi, det har den spesielle effekten når en snur på det, og det er fullt av følelser. Jeg tok det ikke med meg til Ål, og jeg tror ikke mamma og pappa vet helt hva de skal gjøre med det. Den lille bordplata under speilet, snekret av pappa, fikk plass til den elektriske skrivemaskinen der jeg skrev masse dikt, spesielt i den vanskeligste tida. Og ved den store pulten foran vinduet har jeg sittet ofte. Lest i Bibelen med hjelp av Bibelleseplanen, foldet hendene over bønnelistene mine – og tenkt og grublet.

Fra tro til ikke-tro

Det var høsten 2012.
Jeg hadde levd som eks-kristen i 10 år. Uten den kristne troen på Gud Fader og hans sønn Jesus, som jeg i barneårene hadde lært var min Frelser og som jeg hadde bedt til og fortalt andre om i samtaler og sanger. Jeg levde nå uten en himmel over livet, så å si. Jeg kunne ikke lenger synge "Slik som eg var" av Sigvard Engeset og mene det jeg sang. Jeg var faktisk glad for at jeg ikke trodde på det som stod i sangen lenger.

Men det var ikke allment kjent at noe så dramatisk hadde skjedd i livet mitt. Det var ikke sånt jeg snakket om til ukjente, og iallfall ikke gamle kjente. Det hadde gått helt greit i flere år, men var det ikke bedre å stå fram og fortelle hvordan ting egentlig var? Og hvordan de hadde vært? Ville ikke det være litt godt?

Første steg var å reise tilbake til Oslo, byen jeg bodde i da bruddet skjedde - for å mimre om de siste, tre intense årene. Dermed ble bildene og bakgrunnslydene til videoen over til.
Andre steg var å få mine gamle dagbøker tilsendt hjemmefra - fra årene før bruddet. For jeg hadde glemt hvordan prosessen startet. Når begynte egentlig tvilen å gjøre seg gjeldende? Hva var det jeg tenkte? Jeg leste og leste, levde om igjen alle årene, skrev notater, dannet meg et bilde.

Så kom januar 2013, og jeg holdt et foredrag i Ål kyrkjestugu ("Frå tru til ikkje-tru"). En helt spesiell opplevelse.

Det jeg fortalte der vil være grunnlaget for denne bloggen. Så kommer det mer etter hvert.