Hva jula egentlig handler om

Så er det jul igjen. Jeg er hjemme hos mamma og pappa sammen med lillesøster. Jula er tida hvor jeg blir minnet på det som var og det som er på en spesiell måte. Men den er alt i alt fylt med fred. Ei god tid uten de skarpe kantene, bare med drypp av ettertanke som jeg ønsker velkommen.

På jenterommet har jeg pyntet med telys, gullstjerne og minitujajuletre (treet høstet av mamma). I kommoden har jeg funnet fram julekalenderen jeg kjøpte på den første Israelsturen i 1997. Selv om scenen i stallen i Betlehem nå er annerledes for meg, må den liksom være på plass for at det skal bli "riktig".

Jeg har hørt på opptakskassetter fra 80- og 90-tallet, der familien min sang julesanger og leste dikt og bibeltekster som en gave til andre i slekta. Vi fire var sammen om det store juleønsket: Jesus i hjertet, virkelig julefred i livet, og en Himmel der framme.

Så har jeg funnet et ark i en perm. Et brev jeg delte ut til klassekameratene mine, halv-anonymt, på ungdomsskolen ett år før jul. Brevet fortalte om det jula egentlig handler om. Når jeg leser det nå er det mindre påtrengende kristelig enn jeg husket. Mange ikke-kristne ville nok si at det er fint og spiselig. Så var det heller ikke målet å provosere eller mase.

Jeg hadde rett og slett lært om Sannheten med stor S og ville fortelle de andre om den. De visste hva jeg mente, de visste hvem jeg var. Kanskje noen bare kom til å kaste brevet rett i søpla. Men det var så viktig for meg å få sagt det. Gjøre mitt for at også de skulle begynne å tro på Jesus og komme til Himmelen, eller fortsette på den veien. Jeg visste jo hva som ellers kunne skje, selv om jeg ikke tenkte mye på det. Jeg kjente på ansvaret - "Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler...".

I dag kan jeg si at jeg ikke angrer på at jeg stod fram i skoletida, at jeg sa hva jeg mente og kjempet for det jeg mente var rett. Det hender at jeg savner den gløden og engasjementet i det daglige.
Men jeg angrer på at jeg oppførte meg som om dette var nettopp Sannheten med stor S. Som om jeg visste best. Og var det noen av dere fra skolen som følte dere invadert eller forstyrret, så sier jeg - unnskyld.

Julefred for meg i dag er annerledes enn for femten-tyve år siden. Den bare er der og er vanskelig å beskrive. Uten innslag av bønn, bibel og brev i en ransel.

God jul og godt nytt år til deg som leser dette.  

Fins Gud?

 

Henta fra diktsamlinga Sa mor (Hal Sirowitz)

Pauli ord

Det var Bibelen som i bunn og grunn fikk troen min til å bikke over til ikke-tro. Noen bibelvers som skrek "vondt, vondt!" og andre som ikke lagde gjenklang hos meg lenger.
Betyr det at jeg har vendt ryggen til alt som står mellom de to (for min del røde skinn-)permene?

Nei.

Jeg tenker sjeldent på dem. De har liten eller ingen innvirkning på livet jeg lever hver dag.
Men mange av dem er inni hodet mitt et sted, som et leksikon med vers jeg kan fullføre når noen sier begynnelsen.
Og enkelte vers ligger lenger framme.

Noen kan jeg faktisk bruke. Ikke som et påbud eller en regel, men som et allmennmenneskelig, godt råd.

Paulus, mosaikk fra det 5. århundret

Apostelen Paulus var i utgangspunktet en fariseer, en som ville at jødiske lover og regler - både skriftlige og muntlig overleverte - skulle følges. Bare slik kunne en nærme seg Gud og være "rettferdig". Etter omvendelsen fikk han et annet syn på dette og begynte å fokusere på synd og nåde, det at mennesket ikke kan oppfylle Guds lover og trenger frelsen gjennom Jesus. 
Han var fremdeles opptatt av å leve et rett liv, for det var tegnet på at en var frelst, men fokuset var på mange måter nytt.

Det "Pauli ordet" jeg av og til tenker på, som jeg syns jeg fremdeles kan bruke som ekskristen, kommer midt inni avsnitt om ulike synder kristne skal holde seg vekk fra, så i sammenhengen virker det ikke så frigjørende. Men for seg selv...

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. 
Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.
(1. Korinterbrev 6,12) 

Jeg har lov til alt.
Men ikke alt fører til noe godt.
Og jeg skal ikke la noe få makt over meg.

Tidligere tenkte jeg først og fremst at dette gjaldt forholdet mitt til Gud. Ingen ting jeg gjorde måtte føre meg vekk fra ham.
I dag tenker jeg bare at det handler om forholdet mitt til meg selv og de jeg møter i hverdagen. Ingen ting jeg gjør i livet mitt skal føre til skade. Det skal føre til noe godt. Og jeg er den som har kontrollen. Faktisk. 

For å si det enkelt:

Frihet under ansvar.

Farlig dating

Denne advarselen fant jeg nederst på denne flotte siden. Oversatt til norsk blir det omtrent slik:

Dating vil føre til: 
F.P.S. (Fokuseringsproblemssyndrom)
ADVARSEL!!: bieffektene når du leker dating-leken er alvorlige! Tankene vil skye over og miste fokuset på Kristus. Begjæret etter tingene som burde være viktigst i livet ditt (for eksempel det å glede Gud og foreldrene dine, og det å bli en gudfryktig hustru og mor) vil mest sannsynlig bli svakere, og fokuset ditt vil være på det som burde være minst viktig for øyeblikket: gutter! Resultatet er brutte hjerter, ødelagte forhold og dype arr...


Du som har lest litt på bloggen min vil vel ane at "flott" er ironisk ment. Kanskje du også har skjønt at jeg en gang levde og tenkte som om jeg hadde lest denne advarselen, og at det er noe jeg angrer på (eller kjenner sorg over) i dag. Slik som forfatteren av artikkelen angrer på at hun IKKE levde og tenkte.
Er det ikke rart? 

Jeg som ekskristen må si (eller skrike; jeg kjenner det komme dypt innefra):
Er det ikke skummelt?
Er det ikke urovekkende at forholdet til en usynlig gud skal være viktigere for et ungt menneske enn medmennesker av kjøtt og blod?

Forresten.
Det er utrolig viktig å lære å leve ansvarlig i forhold til mennesker rundt seg.
Men det er mulig å fokusere så mye på ordet "ansvarlig" at en glemmer ordet "leve".

Sangen som forsvant

Jeg går ikke så ofte i kirken lenger. Omtrent like ofte som en gjennomsnittlig norsk person, vil jeg tro. Til jul, fordi det er stemningsfullt og en kan treffe kjente. På en kirkekonsert, som tilhører eller kanskje korist. Ellers ved spesielle anledninger hvor kirken er seremonimester for en overgang i livet: i bryllup, dåp, konfirmasjon eller begravelse.

Jeg satt i kirkebenken for ikke lenge siden i forbindelse med en slik overgangssituasjon. Det var fullt av folk i kirken, og midtgangen var strødd med blomsterhilsener. 

Et godt stykke uti gudstjenesten så jeg ned i programmet og visste at det var tid for å synge "Deg å få skode". Det er en sang jeg kan utenat. Det var sangen jeg sang alene fra podiet i Betlehem (bedehus) i Bergen for mange år siden, jeg husker situasjonen ennå. En nydelig keltisk melodi og en inderlig tekst som jeg den gangen var stolt av å få synge. En av mine yndlingssalmer.

Jeg åpnet munnen der jeg satt i kirkebenken, rett i ryggen, og begynte på sangen sammen med de andre.

Jeg klarte ett vers. 

(Oversatt til norsk bokmål her.)

Det å få se deg er lykken å nå.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Vær du for tanken min dyreste skatt,
lyset som stråler ved dag og ved natt.

Under det andre verset sviktet stemmen, og jeg begynte å gråte. Jeg klarte ikke stoppe tårene.

Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Hvilken Gud er det snakk om som jeg skal ønske å se? tenkte jeg. Er det den kjærlige faren som jeg lærte om da jeg vokste opp? Den allvitende lovgiveren som jeg begynte å bli kjent med i tenårene? Eller den brutale, hevngjerrige (særlig gammeltestamentlige) urguden som jeg leste om som 24-åring og siden aldri har kunnet glemme?

De siste dagene hadde jeg lest i Dan Barkers bok Godless. Barker var en ivrig kristen evangelist i USA i flere år helt til han begynte å stille ærlige, kritiske spørsmål og fant ut at han ikke lenger kunne (og ville) tro på verken kristendommens Gud eller Bibelen (les mer om ham på engelsk Wikipedia her).
I ett av kapitlene i boka kommer forfatteren med grimme eksempler på Guds "moral" fra bibeltekstene. Eksempler jeg har visst om, men som jeg ikke hadde hatt i tankene på lenge. Vondt å lese. Vondt å glemme.

Så her satt jeg, skulle synge om å få se Gud, og hadde ikke lenger noe ønske om å se ham. Jeg trodde ikke lenger at han fantes, men hvis han hadde gjort det ville jeg gjemt meg under kirkebenken i redsel. Og ham hadde jeg lengtet etter å få se ansikt til ansikt. Å få komme nær. Å leve i hans lys.

Tårene rant - for henne som hadde mistet livet, men også for meg selv.
Jeg som hadde mistet yndlingssangen min.



Ljoset som strålar. Foto: S. Fredriksen

Hvem er jeg? 1 (Et solskinnsbarn)

Det store spørsmålet for meg etter bruddet var altså:

Hvem vil jeg være? 

Jeg var ikke lenger kristne Synne. Gudfryktige Synne. Det ble også etter hvert mindre av den skyldfylte Synne. Men jeg var fremdeles "meg". Så var spørsmålet: hvilke av mine egenskaper og karaktertrekk var mine fra starten av og ikke noe jeg hadde fått innlært eller hadde overtatt? På den andre siden: fantes det også noe som egentlig var meg, men som jeg hadde undertrykt?

Det er meningsløst å spørre, kan du si. Alt vi opplever som mennesker, særlig i barneårene, er med og former oss til den vi blir. Det fins ingen identitet i et tomrom. Vi kan heller ikke utvikle oss uten andre mennesker.
Likevel - det er lov å lure. 

Ett av de puslespillbitene som ble til Synne kan jeg oppsummere i en kjent søndagsskolesang, med originaltekst av Nellie Talbot: 

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn
og lyse for ham hver dag
i hjem og på skole, i all min dag
Ham være til behag.
Et solskinnsbarn, et solskinnsbarn…
ja, det vil jeg være for Ham.

Smil og vær glad for hver dag som går,
så skal du se hvor mange venner du får.
Eller var det "hvor vondt i kjeften du får"?
Foto: Flickr (Nina Matthews)

Jeg ble tidlig snill, etter det jeg husker. Jeg var høflig. Positiv. Oppmerksom. Viste andre vennlighet. Prøvde å oppmuntre andre. Finne formildende omstendigheter uansett. Smile når folk flest var sure.

Og selv om jeg hadde lært at menneskene var syndige, var de også verdifulle for Gud, og jeg trodde på at det fantes noe godt i alle. Noe som Gud kunne få fram. For han kunne gjøre under. (Dette var i tråd med selvbildet mitt; jeg tenkte at det gode jeg tenkte, sa og gjorde kom fra Gud.) I dagboka mi har jeg sett at jeg har takket Gud for at han "gjorde x snill". Det var alltid håp; ingen var så langt nede at ikke Gud kunne dra dem opp. Så jeg var grunnleggende positiv og optimistisk i møte med andre mennesker.
Er ikke det en fin ting, da? 

For ikke lenge siden satt jeg i salen på et komishow hvor en av sketsjene gikk slik:

To damer sitter på hver sin stol ved siden av hverandre og venter på et fly. De får høre at flyet er forsinket og at de må overnatte på flyplassen. De blir begge to ganske oppgitte, men mens den ene gir høylytt uttrykk for frustrasjon og er sur, klarer den andre å ta det hele med et smil.
De to damene jobber i samme firma og er på firmatur. De begynner nå å snakke om sine kollegaer. Den ene etter den andre får gjennomgå - av den sure damen. Den andre uttrykker, på en vennlig og smilende måte, at hun ikke er enig. Ingen baktalelser og treffende parodier finner gjenklang. Til slutt utbryter den sure i ren frustrasjon: "Seriøst: Liker du alle???" Og hun provoserer kollegaen sin med diverse fornærmelser helt til denne bryter ut i en, etter mitt syn, befriende innrømmelse, sagt med eder og galle: "Jo, jeg prøver å like alle, men jeg liker ikke deg! Ingen liker deg, fordi du er så negativ!!!" Hvorpå den negative kollegaen gratulerer sin positive kollega for å endelig ha sluppet løs frustrasjonen.

Jeg satt der i salen og tenkte: jeg har vært den positive jenta. Og nå sitter jeg og irriterer meg over hennes positivitet. Jeg heier faktisk litt på den negative!

La det være sagt: det fins nok av ødeleggende negativitet i verden. Ondsinnet sladder, mobbing, situasjoner hvor uskyldigheter blir tatt opp i verste mening. Jeg kjenner til den negative typen mennesker og vet at en slik innstilling ikke gir gode leveforhold. Men det kan også bli for mye av det gode. Det positive kan føles som tvang for den enkelte. Ekte følelser av frustrasjon og sårethet kan bli liggende og ulme. Og hvis en ikke våger å være åpen om det negative, kan knuter som virkelig finnes mellom mennesker bli glattet over i stedet for å bli knyttet opp. Ikke minst: det blir vanskelig å være sammen med en som ikke tør å si sin oppriktige mening.

Og jeg må se sannheten i øynene: ikke alle mennesker går det an å like. Fremfor alt: det er ikke mitt ansvar å like dem. Det var heller ikke egentlig mitt ansvar å be for dem slik at de "ble snille".

Jeg har kommet fram til at jeg heller vil være en åpen realist enn en bundet optimist og et solskinnsbarn på grensen til det nevrotiske. Men det tar tid.

Så er spørsmålet: var denne positiviteten noe som kom med kristendommen jeg vokste opp med? "Vær alltid glade," står det i 1. Tessalonikerbrev 5,16. Eller var det den generelle "jenteoppdragelsen" jeg fikk inn?
Jeg vet ikke. Jeg lurer.

Jeg kunne godt tenke meg å vite om du som leser dette har erfaringer fra ditt eget liv du vil dele, eller bare meninger. Så kommenter gjerne under!

Jeg var et Guds barn

Jeg er Guds barn, jeg er Guds barn,
det er min lovsang, jeg er Guds barn!
Elsket av Gud, Frelserens brud, 
tenk å få være Guds barn.
 (Leonard Gudmundsen)

Et barn blir båret og slipper å bære.
Et barn tar imot og slipper å gi.
Et barn tenker i belønning og straff.
Et barn trenger stadig tilbakemeldinger og bekreftelse for å føle seg elsket.
Et barn mangler oversikten, men tenker ikke på det.
Et barn tar ikke ansvar for seg selv og andre, og overlater dette trygt og naturlig til de voksne.
Et barn stoler fullt og fast på at de voksne (mamma og pappa) vet bedre, og at de kan alt.

Jeg var et Guds barn.
Nå prøver jeg å bli min egen voksen.

Vi skriver juni 2013.
Jeg har begynt å lese, eller skal vi si arbeide meg gjennom, boka Leaving the Fold (Å forlate flokken) av den amerikanske psykologen Marlene Winell. Bestilt på Amazon etter spent søking etter fagbøker for ekstroende (på engelsk: deconverted). Boka har undertittelen a guide for former fundamentalists and others leaving their religion, og er rett og slett ei terapeutisk arbeidsbok for den som har utfordringer i livet etter å ha forlatt en såkalt fundamentalistisk tro (med svart-hvitt, godt-ondt tenking og et bokstavtro bibelsyn, for å si det enkelt). Forfatteren var selv kristen i flere år og har hjulpet ekskristne og tidligere sektmedlemmer i terapi, så hun vet hva hun skriver om. Det vonde. Manipulasjoner, for eksempel. Men også det gode. Drakrefter og dyttekrefter.
Jeg kjenner meg igjen i så mye. Det er skummelt. Men jeg forventer at prosessen også vil være frigjørende. Ett uttrykk Winell bruker, og som jeg gleder meg til å lære mer om, er "adopt your inner child" (adopter ditt indre barn). Jeg har blitt voksen og ser tilbake på livet mitt som et barn (ikke bare i alder, men i tenkemåter) og har nå for eksempel skrevet et brev til meg selv som 14-åring. Jeg blir min egen terapeut, så å si. Endelig.

Leaving the Fold er så langt ei utrolig interessant bok, og den burde vært oversatt til norsk. Tar noen utfordringen?

Ut av skapet, del 2

Her er del 1 av innlegget.

Var det så nok å få emosjonell støtte fra ikke-kristne (og til dels kristne) venner? Det var så mye i livet mitt som var vanskelig å ta tak i. Spørsmål. Erfaringer. Jeg skulle gjerne hatt noen å snakke med som hadde opplevd det samme. Hvor var de norske ekskristne? Det fantes hjelpesider for tidligere sektmedlemmer, men der kjente jeg meg ikke igjen ("Hjelpekilden" har senere blitt utbygd og rettet mot også utbrytere/tvilere fra andre kirkesamfunn). Jeg hadde lest om Anders Torps opplevelser (sønnen til Jan-Aage Torp i Seierskirken), men det fantes sikkert flere også. Kanskje til og med noen jeg kjente fra før?

Et skudd i blinde: jeg googlet navnet på en av guttene jeg bodde med i det kristne kollektivet med det første året i Oslo. Kjetil Hope. Den gangen studerte han teologi, og vi hadde hatt diskusjoner om kristendom og om Bibelen. Han var en som stilte spørsmål. Hvor var han i livet - og troen - i dag?

Fulltreffer. Kjetil var også ekskristen; han hadde stått fram på nettet som ateist og humanetiker. På verdidebatt.no hadde han skrevet om ei reise bort fra troen som kunne ligne min, og Vårt Lands nettsider hadde lagd en videoserie ("Omvend meg") der kristne skulle prøve å omvende ham tilbake.

Jeg tok kontakt med Kjetil, og vi pratet om det som hadde skjedd med hver av oss og hvordan det hadde vært for ham å stå fram. Han hadde faktisk holdt foredrag om veien fra tro til ikke-tro, og jeg tenkte det kunne være interessant å invitere ham til bygda mi for å holde et slikt foredrag. Kirka hadde faktisk et konsept som kunne passe.

Men da jeg kontaktet komiteen for "Onsdag klokka nitten" om et foredrag 

fikk jeg utfordringen selv 

Ett av komitémedlemmene visste at jeg selv hadde forlatt gudstroen og ville gjerne at jeg skulle fortelle min historie! Og slik ble det. Jeg fikk sjansen til å komme ut av skapet lokalt. Like etterpå utvidet jeg det til å gjelde denne bloggen.

----

Jeg er nå altså offisielt ute av "frafallsskapet". Det samme er en del andre. Ikke alle vil være komfortable med å bli nevnt i ei slik liste, selv om de har skrevet om erfaringene sine i offentlige artikler og bøker, så jeg nevner ikke navn, men du kan finne noen i litteraturlisten her eller i listen over noe å se og høre på her. 

Vi som har fått et annerledes liv er flere enn vi tror. Mange er enda inne i skapet. Der blir det lite luft i lengden. Ikke sant?

(Påskrift, oktober 2013: sjekk også ut denne bloggen til ei ekskristen jente! Hun skriver utfyllende og personlig, mer enn meg. Fint at vi kan ha ulike innfallsvinkler.)

(Påskrift nummer 2, mai 2014: Ateist-aktivisten Greta Christina har nettopp kommet ut med ei ny bok, Coming Out Atheist. Lett tilpassa amerikanske forhold, men anbefales likevel for alle som er interesserte i emnet for sin egen eller andres del.)

Pitchstone Publishing, 2014

Ut av skapet, del 1

Et brudd med troen innebærer ofte en prosess der en må "komme ut av skapet" og stå fram som ekstroende. I lengden kan en ikke leve akkurat som før, en må gjøre små eller store valg i livet, og det kan innebære at en må forklare disse valgene. For noen går det enkelt, men for de fleste er det en litt trøblete prosess.

Hvem vil forstå?
Hvem vil snu seg bort?
Hvem vil omfavne meg og tro at jeg nå er akkurat som dem, selv om det ikke stemmer?
Hva vil venner og familie tenke om meg?
er spørsmål som kan svirre rundt i hodet.

Mamma, pappa, søster og de nærmeste vennene fikk vite det. Resten fikk bare tro det de ville.

Men jeg ble etter hvert tvunget til å stikke ei tå utenfor skapet. Noen få år etter bruddet fikk jeg nemlig spørsmål om å delta med sang på kristne møter, og jeg ble spurt om å jobbe med barn og unge i kirken. Spørsmålene kom sannsynligvis fordi jeg hadde deltatt på gudstjenester og kristne møter i Ål og så ut til å passe inn i miljøet (ikke så rart, siden det var miljøet jeg var oppvokst i). Jeg var fremdeles inne i en periode der det var viktigere å føle seg som en del av det kjente enn å leve ærlig.

Hva svarte jeg så? I starten ble jeg med på å synge kristne sanger offentlig. Det gikk vel an å framføre fine salmer selv om jeg ikke kunne stå for budskapet? Jeg likte jo melodiene og syntes det var fint hvis de som hørte på fikk noe godt ut av det. Men det føltes snart feil. Jeg ble en hykler.

Arbeid med barn og unge ble så innlysende feil at jeg sa nei med en gang. Jeg, som ikke trodde på den kristne guden og på Bibelen, kunne ikke late som overfor de som sikkert var fulle av spørsmål. Så: nei. Jeg begrunnet svaret mitt. Jeg var dermed "ute av skapet" for en person. Skulle det bli slik videre også? At jeg måtte foreta et valg i enkeltsituasjoner om hva jeg skulle fortelle?

I Norge, som i hovedsak er et sekulært (ikke-religiøst) land, er det i teorien uproblematisk å stå fram med et ikkekristent standpunkt. Du blir ikke uthengt og mobbet offentlig. (Du får heller en klapp på skulderen.) Så sant du ikke har vært med i en sekt blir du ikke utstøtt av familien. Du risikerer sjeldent å miste jobben, offentlige verv eller hele ditt sosiale kontaktnett. En helt annen sak er det i USA, hvor den kristne troen gjennomsyrer så å si alle deler av samfunnet i flere stater, og ekskristne virkelig risikerer det meste ved å stå fram.

Men én ting er teori, noe annet er praksis. Jeg turde rett og slett ikke å stå fram offentlig med bruddet i Norge, fordi det kristne miljøet her er relativt lite, og jeg var redd for at ryktene ville gå. "Har dere hørt at Synne, dattera til predikanten, hun som har vært søndagsskolelærer og sunget i Frikirka og på bedehuset, ikke er kristen lenger?" Noen ville kanskje trekke på smilebåndet. "Så ironisk!" Mange ville akke og oie seg og gråte. De ville også folde hendene og be for meg. Jeg ønsket ikke den oppmerksomheten selv; jeg tenkte også at det ville bli tungt å bære for familien min.

Men jeg lengtet etter å snakke ut og utveksle erfaringer. Internett ble redningen for meg; der kunne jeg være anonym eller iallfall slippe å fortelle folk om bruddet ansikt til ansikt.

Jeg fant en svensk nettside, exkristen.se (i dag extroende.se) hvor jeg kunne lese svenske ekskristnes historier. Mye kunne jeg kjenne meg igjen i.

Jeg hadde lagd meg en profil på Facebook, og brukte dette sosiale mediet som gradvis "skapåpner". I 2008 skrev jeg i en intern gruppe for bibelskolekullet mitt om det som hadde skjedd. Siden skrev jeg i profilen min at jeg var agnostiker. Det var et stort skritt å ta for meg. Jeg fikk ingen negative tilbakemeldinger på dette, bare positive og forståelsesfulle, og det kjentes godt.

Kjenne livet

Jeg ligger her
strakt ut på kaldt, ruglete elve-svaberg
badende i sol
mellom ei lita, rolig bakevje
og et fossende stryk

Lukker øynene
Hører begge lydene klart
over biler, vindsus og bladrasling:

Vannet som skvalper blidt.
Vannet som fosser mektig.

Får en tanke:

Vil jeg helst duppe beina dovent i bakevja
og kjenne de små, lette bølgene kjærtegne føttene
eller sette dem varsomt ned i stryket
og kjenne vannmassene bryte mot leggene?

Er jeg redd
for lysten til å slippe tak
og la meg gli uti fossen?
Eller til og med hoppe?

Ikke fordi jeg lengter etter å dø,
men fordi jeg lengter etter å virkelig kjenne livet?

Et nytt liv?

Sommeren 2002.

Du har fått et nytt liv. En ny sjanse. Du er ferdig med studiene og kan begynne å jobbe, og du kan legge alt trosstrev bak deg. Alle bindinger og all uro. For du kan flytte til et nytt sted der ingen kjenner deg. Der ingen vet at du har vært kristen. Du kan få fred til å finne ut hvem du er nå og hvem du vil være. Du kan brenne broer. Alt er åpent.

Hva gjør du så?

Du flytter tilbake til et sted der du før har bodd, der du var med i et kristent miljø og hadde troende venner. Et sted fullt av minner. Du oppsøker dette miljøet med det samme du har flyttet dit; ja, du ikke bare oppsøker det, men prøver å få tilbake den samme opplevelsen og kanskje til og med finne tilbake til troen. For du lengter tilbake til det trygge når hele livet ser ut til å forandre seg. Du er som en

trosmisbruker på mislykket avvenning

Men det blir ikke som før. Det fins for mange spørsmål som hele tiden forstyrrer. Du hører salmesang, og tonene skaper den gode følelsen, men teksten blir vrengt inni hodet ditt. Du hører taler og vitnesbyrd, og ser deg selv sitte og nikke til det som er sagt mens det vantro, nye jeg-et roper: "Nei! Dette er det jeg ikke tror på lenger!"  Du møter gamle venner, får varme klemmer og lurer på hva de ville tenke hvis de visste... Du blir redd for å si noe som kan føre til den samme krisen i deres liv, selv om du tror de vil ha godt av å tenke igjennom ett og annet. 

Du snakker med dem hjemme. Det er vanskelig å få klarhet i om de har skjønt hvor alvorlig bruddet er ment. (Og hvordan kan de skjønne det når du ikke er sikker selv?) De sier at Gud ikke vil gi deg opp, at ingen ting er umulig for Ham.

"Du skal få hvile på Hans fang"

Det blir for vanskelig å si "jeg vil ikke tro" rett ut. Du prøver i et brev. Du ser dem sørge og kan ikke gjøre noe for å hjelpe. For det er den du er nå som er årsaken til sorgen. 

Du aner ikke hvem du ellers skal snakke med. Hvordan du skal gå fram for å bli kjent med ikke-kristne. Gå ut på byen? Bli med i en forening? Hva, helt alene? Det klarer du ikke, tenker du. Og resignerer før du har prøvd.

Du prøver å la bruddet få konsekvenser. Det går halvveis. For eksempel: Du avbestiller et kristent blad, men kan ikke la være å skrive "Guds velsignelse videre" på kortet.

Du oppdager at du fremdeles skjenner på deg selv når du får "syndige" tanker, og så klapser du deg selv på hånden i neste øyeblikk for å være så bundet. 

Du kommer hjem på juleferie, ønsker at juleevangeliet skal leses som vanlig fordi du elsker tradisjoner, og hører den indre stemmen si: kan du insistere på slike tradisjoner uten å bli falsk? Du reiser på sommerleir med familien mer enn ett år etter bruddet, du synger sammen med dem foran de andre og lar deg forføre av det samme budskapet du alltid har hørt. Du ber i tårer til Gud og er nesten klar til å vende deg tilbake som en angrende synder. Du har

mistet troen på din vantro

Du prøver å bortforklare valget du tok med at du ønsket å leve i synd, uten grenser.

Alt bunner vel egentlig i dette: Du vet ikke hvem du er - og hvem du vil være. Så mye av deg har vært knyttet til "det kristne". Verdier, væremåte og forhistorie. Er det ikke bedre å ha det som før? - Men veien tilbake er stengt. Det vil aldri bli som før. Å snu seg tilbake ville bety å leve med løgn.


Mens du virrer rundt og ikke vet hva du skal gjøre, hvordan du skal legge opp livet ditt,

går tiden

Så raskt at du kjenner det langt inni deg.

--

Skal jeg hele livet
bare stå med
hånda på dørklinken
-ventende,
ute av stand
til å ta en beslutning?

Sekundene,
minuttene,
timene,
dagene,
årene,
livet
-borte

Hva finnes ved enden av regnbuen? Er det verdt det å prøve å finne det ut?

Bruddet

Våren 2002 var det avsluttende semesteret mitt på bibliotek- og informasjonsfagstudiet. Kanskje min siste vår i Oslo. Hovedoppgaven var det viktigste arbeidet jeg holdt på med, og jeg hadde valgt å skrive en tekstanalyse med utgangspunkt i det jeg så på som verdens viktigste bok. Oppgaven viste seg å bli krevende på en annen måte enn jeg hadde tenkt; den utfordret meg som kristen. Jeg ble forvirret, frustrert og fortvilet.
I slutten av mars, ikke så lenge før påske, skrev jeg i dagboka mi:

Nå har jeg kommet så langt at jeg tror jeg må si at jeg har mistet troen.

Det er dette jeg tenker på som bruddet med kristentroen. Det var første gang jeg turde å si til meg selv at jeg ikke lenger hadde noen gudstro.
Eller ikke ønsket å ha en gudstro.
Eller var det bare Bibelen jeg ikke trodde på?

Selv om jeg kaller det et brudd, var det ikke rent; det stakk ut splinter her og der.
Jeg fortsatte å sende sporadiske, tause rop til Gud og Jesus det neste året. Kanskje de fantes likevel, og at de hørte?
Jeg sørget og trengte trøst. Jeg hadde mistet noe sentralt i livet.
Men det virket umulig å gjøre det om.
Og ønsket jeg egentlig det? Ønsket jeg å fortsette å kjempe?

Jeg har prøvd å finne ut hvilke faktorer det var som førte til bruddet. Og hva fikk meg, tross alt, til å kjempe så lenge for å beholde troen? Jeg presenterer herved:

Treet 

Rotgreinene: faktorer som holdt meg fast i jorda

1. Tradisjon, eller vane, om du vil. Jeg hadde vært kristen hele livet. Det var dette som var kjent. Jeg visste hvordan det var å være kristen. Tenke som kristen. "Jeg har ikke noe annet liv!" skrev jeg i dagboka mi.
2. Familie. Kjernefamilien min og store deler av slekta var troende. Jeg var aldri redd for å miste kontakten med dem, til det var kjærligheten mellom oss for stor, og jeg var ikke med i ei sekt. Men så mange av de felles referansene var kristne. Samtaleemner. Felles aktiviteter. Tenkemåter. Ville vi klare å kommunisere? Og hvordan ville de nærmeste oppleve det hvis jeg sluttet å tro? Ville de skamme seg? Hvordan ville pappa føle det å stå på talerstolen, prøve å hjelpe mennesker til tro og selv ha en frafallen datter? 
3. Gode personlige erfaringer. Jeg hadde mange gode minner fra det kristne livet. Nesten ingen vonde.
4. Behov for trygghet og retning. Jeg visste (håpet i det minste at jeg visste) hvor jeg var på vei. Jeg visste også omtrent hvordan jeg skulle forholde meg til livets mindre og større spørsmål. 
5. Sosialt/ åndelig fellesskap. Store deler av det sosiale livet mitt og nettverket mitt var bygd rundt kristne. Det føltes godt å være en del av noe større, og jeg følte jeg fikk noe på møtene. Selv når det jeg hørte fra talerstolen etter hvert buttet imot, var det andre der som hørte det samme og som jeg kunne prate med, være sammen med og synge med. Og som kristen var jeg en del av et verdensomspennende nettverk. 
6. Ønsket om å høre Gud til. Om å ha et nært forhold til Jesus. Det var der lenge.        

Drakreftene: faktorer som røsket meg opp

1. Problemer med gudssynet og Bibelen. Dette var den mest sentrale kraften; den som dro ut den siste delen av rota. Jeg visste at jeg ikke klarte å velge ut hvilke deler av Bibelen jeg skulle forholde meg til og hvilke jeg skulle se vekk fra, og jeg klarte ikke lenger å tro på en god Gud.
2. Press fra media og offentlige syn på kristendom og kristne. Det var litt flaut å innrømme det, men generelle påstander om hykleri, livsfjernhet og mørkesyn gikk inn på meg. Det hjalp lite at vi var flere om å dele på anklagene. Denne våren husker jeg spesielt at jeg så "Borettslaget" på TV med bibelskolestudenten Trude. Veldig karikert framstilling, noe direkte uriktig, men var det ikke noe i det likevel?
3. Press (påvirkning) fra enkeltpersoner. Jeg fikk spørsmål jeg ikke kunne svare på, privat og på studiestedet. Og jeg møtte ei jente som før hadde vært kristen, men som ikke var det lenger. (Det gikk altså an.) 
4. Lengsel etter "verden". Hva la jeg i dette? Ville jeg la alle hemninger fare og leve et fullstendig grenseløst og egoistisk liv? Nei. Men jeg hadde et ønske innerst inne om å finne fram til mine egne grenser.  
5. Ønsket om et nytt selvbilde. Dette var nok mindre bevisst, men det var til stede. Jeg ønsket å være meg selv, med mine svake og sterke sider, uten å bli definert i forhold til Gud. Jeg hadde så lenge vært en synder som trengte tilgivelse, men jeg ville være et uavhengig individ som kunne utvikle meg og "bare" lære av feilene jeg gjorde.

Så vil noen si at det ikke burde være enten - eller. Jeg vet at det er mange som har lært å tilpasse drakreftene; de kan for eksempel ha funnet fram til et gudssyn og et bibelsyn de kan leve godt med og samtidig gli inn i mengden. Men for meg var det ikke slik. Jeg måtte velge. Jeg kunne ikke fortsette som før, derfor slapp jeg taket og lot drakreftene rive meg løs fra jorda jeg hadde vært plantet i så lenge.



Bibelskolestudenten Trude, spilt av Jasmin Aasland.
NRK/Robert Stoltenberg 



Til Oslo

Etter et par år på studenthjemmet i Bergen gikk veien til Oslo, hvor jeg skulle studere bibliotek- og informasjonsfag. Det var spennende å reise til en ny by. Og så Norges hovedstad, tenk det! Jeg hadde en tanke om at denne byen var ekstra verdslig og åndelig stressende. Kanskje det faktisk fantes et "Oslo-troll", onde åndskrefter som ville rive meg vekk fra Gud? (Jeg trodde vel egentlig ikke på slike personifiserte krefter, selv om jeg hadde lest min Frank Peretti, men hva hvis...?)

Kunne dette vært Oslo?

Og på et mer menneskelig plan: tenk hvis jeg ikke ville finne noen nye venner? Ikke ville finne meg til rette? Ville jeg føle meg enda mer fremmedgjort enn før?

Jeg fikk begynne forsiktig. Det første året bodde jeg i en enebolig med andre ungdommer som var kristne. Vi var ganske forskjellige som mennesker, og det hendte det ble diskusjoner her også, men det føltes likevel helt fint. Vi hadde noe viktig til felles. (To av oss hadde også det til felles at vi hadde begynt å stille spørsmål, men det tenkte jeg ikke over den gangen.)

Jeg fant også en menighet å gå i. Jeg valgte Misjonssalen, bedehuset til Norsk Luthersk Misjonssamband, fordi jeg hadde skjønt at de stod nærmest Indremisjonsforbundet (organisasjonen til min bibelskole) både i teologisk lære (konservativt) og møteformer (enkelt og...ja, konservativt). Og kanskje fordi dette huset var hakket mindre enn Storsalen, det andre bedehusalternativet i nabolaget. Jeg begynte i et kor som snart ble mitt viktigste sosiale nettverk, jeg fikk være med i bibelgruppe, og alt burde vel være som før? Altså godt og trygt?    

Det var ikke så enkelt. For tankene hadde begynt å svirre for alvor. Bibelen hadde begynt å bli ei bok som oftere glefset til meg og gjorde meg urolig enn den trøstet meg. Det kjentes som om jeg stod i et rom som alltid hadde vært trygt, men opplevde at veggene falt ned. Det andre året mitt i Oslo skrev jeg dette diktet (med Gud som tenkt forteller):

Veggene

Du ser på meg i forskrekkelse
når den første veggen faller ned

-halvt i forbauselse over veggenes ustabilitet,
halvt i stigende uro for det skremmende der ute

Når den andre veggen faller ned

virrer du med hodet
- du kjenner vinden reise seg mot deg
- du ser og ser med vidåpne øyne, munnen skjelver

Når den tredje veggen faller ned

faller du ned på kne,
klasker hendene i bakken,
prøver å finne feste i steingulvet

Den fjerde veggen faller

- du ligger rett ut,
kjenner stormen ruske i håret og klærne,
tungen din henger fast i ganen;

Du kan ikke skrike,

men jeg ser nøden i øynene dine

Tårene renner,

du ber lydløst om hjelp 

Kjære barn

Jeg er her med deg

Jeg vil ikke la vinden ta deg

Og husk,

det er fjell du ligger på

Jeg vil aldri rive løs grunnen

under deg

Du er min.

I neste innlegg vil jeg prøve å sette ord på hva det var som til slutt førte til det jeg tenker på som bruddet.

Hva hvis? Fra det trygge til det ukjente

Det er skummelt å gå for langt inn på veien som heter "Hva hvis..."
Det kan være fristende når en føler at en har kommet skjevt ut. Når ting ikke har blitt som en tenkte. Når en våkner opp en dag og finner ut at en ikke liker helt den personen en har blitt. Eller den en var.

Hva hvis jeg hadde fått andre erfaringer?
Oppsøkt andre steder?
Rett og slett bodd et annet sted?
Fått - eller valgt - andre venner?
Brukt fritida mi på andre ting?
Oppført meg annerledes i den og den situasjonen?

Jeg har gått inn på den veien noen ganger de siste årene. Men den er nytteløs. For jeg må bare godta at starten på livet mitt ble slik den ble. Drømmer om fortida fører ikke noe sted. Og egentlig ville jeg ikke vært uten erfaringene mine, tror jeg. Jeg skulle bare ønske at de hadde vært mer mangfoldige, at de hadde vært flere. For å skrive det jeg egentlig tenker: hva hvis jeg hadde vært mer ungdom?

Ville overgangen fra det trygge til det ukjente blitt mindre brå?

Jeg var ungdom i Norge på 90-tallet. Jeg har mange av de kulturelle referansene inne - i det minste i teorien. Jeg kan smile av boka "Barndom på 90-tallet" fordi jeg kjenner igjen moter, tv-serier og sanger. Jeg reiste på dyrsku der alle de populære sangene dunket ut av høyttalerne (og mistenker at det er der jeg husker de fleste fra), jeg hadde en yndlingsgutt i NKOTB (New Kids on the Block) og senere i Backstreet Boys (uten å bli noen "fangirl"). Jeg var med på klassefester og fulgte ivrig med på Midt i Smørøyet.

Men det var så mye jeg på en måte så utenfra. Uten å delta aktivt. Jeg fulgte ikke motene, så ikke på tv-seriene, kjøpte ikke bladene, sang ikke de populære sangene med lekemikrofon foran speilet (eller, mer modent, på diskotekgolvet). Og det var ikke bare selve popkulturen jeg ikke ble kjent med. Selv om jeg bodde i bygda som hadde "bedehus på hvert hjørne", var det lovlig sent jeg oppdaget at det også der fantes en levende, såkalt "verdslig", verden av erfaringer, synspunkter og verdier som gikk meg hus forbi. Som ikke alltid passet til min verden. Burde den det?

Men som hjemmeboende hadde jeg ikke problemer med dette. Etter skoletid (hvor den ukjente verdenen stort sett holdt seg) trakk jeg meg tilbake inn mellom husets fire vegger. Eller gikk i ungpikeforening, kor eller bibelgruppe. Det hendte jeg var hos ikke-kristne venninner. Men jeg hadde hele tiden familien til å holde meg fast i det trygge.

Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst.

Så skulle jeg forlate redet og flytte for meg selv. Bibelskolen kunne vært en glidende overgang, men den var mer som et år på leir. Og året etterpå skulle jeg bo på et internat som denne gangen ikke var fylt opp av bibelskolestudenter, men lærer- og sykepleie- og andre studenter med alle slags mulige bakgrunner, liv og meninger. Nesten alle var greie og reale, men - å! - de utfordret søte, snille Synne og hennes verden. Det ble intense diskusjoner om kristne fordommer og hykleri på naborommet. Grove vitser ved kjøkkenbordet. Støyete fester i tv-stua der folk ikke bare drakk alkohol; de drakk seg faktisk fulle. En av dem satte seg i sofaen hos meg og ville ikke ta disse signalene som jeg trodde at jeg sendte, om at jeg ikke ville (hva det nå enn var han ville). Og jeg var jo så høflig og redd for å være til bry. (Heldigvis for meg var han veldig full.)

Hvorfor ble jeg så støtt av et lite banneord?
Hvorfor ville jeg ikke drikke en dråpe alkohol?
Hvorfor var det så viktig for meg å ikke kle meg "utfordrende" (gammeldags ord!)? Jeg brukte jo ikke sminke engang.
Hva var alt dette pratet om synd, egentlig? (Det var iallfall helt uaktuelt å fortelle om «Verd å vente på»-kampanjen på Bildøy, der jeg hadde lovet Gud og meg selv å ikke ha sex før jeg giftet meg.)

Jeg hadde vært Synne som var litt sær, men snill og grei og flink på skolen.

Jeg hadde nå forvandlet meg til en prippen og kjedelig moralist uten egne meninger, og det var vanskelig å argumentere for det jeg trodde på. Også fordi jeg ble usikker på hva jeg egentlig trodde.

Min væremåte, min kunnskap og mine erfaringer gjaldt ikke som valuta på studenthjemmet. Jeg hadde møtt den såkalte, stormfulle, "Verden" med et bang.

Hva hvis...?

Nei, Synne. Det bare ble slik.

Møtet mitt med Den Hellige Ånd, også kalt DHÅ

Jeg vil gå litt tilbake i tid igjen - til våren og sommeren før bibelskoleåret. Jeg var avgangselev på videregående.

Jeg ble med på bibelgruppesamlinger i en menighet jeg ikke hadde vokst opp i selv, der de hadde en litt annen lære og særlig en litt annen væremåte enn det jeg var vant til. Bibelgruppa var en del av DFEF-menigheten (De Frie Evangeliske Forsamlinger) Betania. 

Dette var mitt første møte med det jeg tenker på som karismatiske menigheter (pinsevennene og Trosmenighetene - Levende Ord m.fl. - er nok de mest kjente. Pinsevenner flest vil, det skal sies, ikke føle seg vel med den slags karismatikk som kommer fram her, og det karismatiske har på den andre siden fått prege en del møter i lutherske sammenhenger).

Ordet karisma betyr nådegave, et ord som blant kristne i dag ofte har blitt ensbetydende med litt oppsiktsvekkende elementer, som tungetale, profetier og mirakler (f.eks. helbredelse). Det er også disse elementene som lett havner i fokus i karismatiske sammenhenger. Nådegavene skal være evner en får fra Den Hellige Ånd (som kom til disiplene på første pinsedag, derav uttrykket "pinsevenner"). I videre forstand regnes f.eks. evnen til å vise kjærlighet som en nådegave.

For omtrent hundre år siden begynte noen norske kristne å snakke om åndsdåp. Dette er litt vanskelig å definere, og det fins ulike syn på fenomenet - men jeg prøver (se også wikipedia-artikkelen, som sannsynligvis er skrevet av en insider):

Åndsdåp er en følelsesmessig sterk, av og til ekstatisk, sanseopplevelse som blir tolket som en "dåp i Den Hellige Ånd", noe som skjer inne i personen uten sammenheng med den fysiske dåpen (med vann). 

Den som blir åndsdøpt får etter sigende et spesielt møte med Gud, og dette vil visstnok prege personens kristne liv. I enkelte menigheter har en regnet de åndsdøpte som de "ekte" kristne. Og tegnet på at en er åndsdøpt er ofte tungetale. Og tungetale har du vel hørt?

For utenforstående høres tungetale ut som et merkelig babbel. Og det vil nok en kristen som selv taler i tunger kunne si seg enig i; det "høres ut" som babbel, men "er" et språk som Gud har lagd og gitt til personen som taler i tunger, slik at han/hun kan 1) be alene med Gud på det himmelske språket (bønnespråk), 2) takke Gud høyt med felles tungetale, eller 3) gi et budskap fra Gud til menigheten på dette språket.

I tilfelle 3) vil en trenge en tolkning eller tydning fra tungetale til vanlig språk, for eksempel norsk. Noen kristne har da fått nådegaven å tyde tungetale. Det som blir sagt på norsk kan være en profeti (spådom om noe som skal skje) eller en "direktemelding" til en eller flere av de som hører på, fra Gud. Bruksmåte 2) er den mest utpreget karismatiske, og det fins visstnok ikke noe belegg for den i Bibelen, men det var den jeg altså skulle møte først - i bibelgruppa.

Hva skulle egentlig skje? Jeg var i utgangspunktet skeptisk og på vakt. Som en god lutheraner var jeg oppdratt til å være nøktern og ikke la meg rive med følelsesmessig. Det skulle holde hardt!

Utdrag fra dagboka mi, 18. april 1996:
"Ble døpt i DHÅ – kjente ingenting, men det skjedde vel noe likevel? Stor klem fra L."
Og så, noen uker etterpå:
"Bibelgruppe. Besøk av lærer fra Levende Ord Bibelskole Bergen. Forvirring. Veldig fin bønnestund – talte i tunger for første gang! (…)"

Jeg hadde altså fått et nytt språk. Kjemperart. Jeg kunne ikke føle at Den Hellige Ånd var mer virkelig for meg enn tidligere, men jeg hadde fått språket. Jeg brukte det faktisk offentlig noen ganger. Et par år etter åndsdåpen kunne jeg stå på talerstolen i Betlehem, indremisjonsbedehuset i Bergen, etter flere minutters hjertebank der jeg hadde "kjent på meg" at Gud ville jeg skulle si noe. Og heldigvis kom det en tydning. For jeg ville jo ikke at noen skulle tro jeg bare pratet babbel.

Men vet du hva? Jeg kan "tale i tunger" i dag også. Jeg åpner bare munnen og lar tungetalen slippe løs, 11 år etter at jeg sluttet å tro på både et hellig språk og Den Hellige Ånd. Jeg lurer på om noen ville fått tydningen hvis jeg hadde bablet i vei på et sted der ingen visste hvem jeg var... eller kanskje jeg ville blitt stoppet først av noen som har nådegaven å prøve ånder?





Litt å lese på Wikipedia:
http://no.wikipedia.org/wiki/Karismatisk_kristendom
http://snl.no/den_karismatiske_bevegelse

To turer til Israel

1. Første tur, sommeren 1997

Verdens eldste synagoge på Masada. Vår svenskjødiske guide i blått.

Jeg reiste til Israel med elever og lærere fra Bibelskolen Bildøy Bergen. Jeg visste mye om landet og så fram til å lære mer. "Israel" var både navnet på Guds spesielle folk og landet Gud hadde lovet bort til Abraham og hans ætt, til odel og eie. (Egentlig hadde de mistet en god del av det landet, håpet for Israelsvenner flest var at de skulle få alt tilbake.)

Det var trist at de fleste israelerne hadde vendt seg bort fra Jesus, som var den Messias som skulle komme, men det stod i Bibelen at de en dag skulle tro på ham som et folk, og da så.

Israelerne var veldig flinke til å dyrke vekster i ørkenen. Israel var også den eneste egentlig siviliserte og demokratiske staten i Midtøsten, og hvem kunne vite hva som kunne skje hvis palestinerne (som jeg stort sett tenkte på som muslimer) fikk makten?

Det var så flott å få komme til dette landet. Se de stedene der Jesus selv hadde gått, og disiplene og profetene. Det styrket troen min, rett og slett. En reise for livet.

2. Andre tur, våren 2007

Tempelområdet og "Klagemuren" (Vestmuren). Hvis det gamle
jødiske tempelet skal gjenoppbygges må moskeen med gullkuppelen rives.

Jeg reiste til Israel (eller heter det Palestina?) med medlemmer i Frikirken. Vi var på omtrent de samme stedene som jeg hadde sett før. Vi hadde til og med den samme, svensk-jødiske guiden!

Jeg reiste sammen med kristne Israelsvenner denne gangen også, men det var ikke så selvfølgelig å regne seg som en selv. (For hadde ikke israelerne gjort veldig mye vondt mot palestinerne? Bygd murer og kontrollposter og ulovlige bosettinger. Var det sivilisert, kanskje? Jeg prøvde å skyve tankene unna bare for å holde en slags fred inni meg selv.)

På den palestinske siden av Muren på veien mot Betlehem (hvor jeg visste at kristne palestinere hadde det vanskelig, men når hørte vi om dem annet enn i forbindelse med de voldelige muslimene som plager dem?) fikk jeg se en tegning av en løve som angriper en fredsdue (løven er palestinerne, mente en jeg satt med på bussen).

Jeg kom igjen til hovedstaden Jerusalem (eller, egentlig er det Tel Aviv som var den internasjonalt anerkjente hovedstaden, så...), der vi også denne gangen var inne i Getsemanehagen (hvor jeg i stedet for å holde nattverd med de andre satt et stykke bortenfor og hørte dem synge og snakke). Vi reiste ut på Gennesaretsjøen (Kinnaret), og jeg tenkte "søndagsskolesjøen" med en litt nostalgisk følelse (men uten å si til meg selv med andakt "her stilte Jesus stormen").

Jeg reiste med spente følelser. Jeg kom hjem med en følelse av å ha opplevd mye nytt og også å ha sett de gamle stedene på en ny måte.

Nå

Galilea-sjøen, best kjent som Gennesaretsjøen
eller "søndagsskolesjøen".

I dag har jeg fått disse følelsene litt på avstand. Jeg velger å ikke ta stilling, og så lenge jeg ikke blir spurt om å støtte Med Israel For Fred eller hjelpebåtene inn til Gaza, slipper jeg det også. Jeg er fristilt, på sett og vis. Jeg har skjønt at det fins lik i skapet på begge sider, og fredsskapende arbeid i flere leirer, og jeg lar det bli med det.

Men jeg ser at nettopp Israel er et typisk eksempel på det som var så klart og tydelig før, og som er grumsete nå.

Hvem har rett? Hvem er egentlig skurken og helten? Vi mennesker trenger å putte ting i båser, vi trenger å sette merkelapper, men det er fryktelig vanskelig her. Og jeg blir ofte skeptisk når noen kaller en sak enkel og grei. Spesielt med begrunnelsen "det står i Bibelen". Det skal sies: kristne flest skjønner at det er feil måte å argumentere overfor ikke-troende på. På den andre siden: den som har levd tett på palestinske flyktninger og rapporterer derfra kjenner til disse enkeltmenneskenes liv, men det er fremdeles bare en side av saken.

Når en blir kristen - iallfall hvis en begynner å gå i en menighet eller melder seg inn i en organisasjon - får en ganske snart et kart, en oversikt, over hvor en bør gå for å holde seg på Veien. (Reglene har grunnlag i Bibelen, men det fins også tolkningsspørsmål. Mange.) Hva en skal tenke om dette og hint. Det kan gjelde politikk, eller det kan være moralske verdier. En får svarene. Det kan være ganske behagelig å slippe å stille vanskelige spørsmål.

Det er på en måte vanskeligere å stå der uten veikart og måtte lage sitt eget. Men det kjennes også frigjørende. Og for min del er det et arbeid som kanskje aldri blir ferdig.

Vi lovar deg, Herre. Et fellesskapsår

Rett før advent 2012 satt jeg ved et salongbord i en lærerbolig på Bildøy utenfor Bergen sammen med fire venner og tidligere medkorister. Alle hadde vi vært elever på Bibelskolen Bildøy Bergen. Det betydde at vi nå kunne synge samme bordvers (lagd av Haldis Reigstad) før vi skulle kose oss med den hjemmelagde pizzaen. Og ikke bare synge, men synge firstemt!

Vi lovar deg, Herre, som mat til oss lagar
Vi takkar for omsorg og frelse her ned
Du fører vårt liv gjennom alle livs dagar
og let oss få samlast i Himmelens fred
Amen

Den følelsen jeg kjente ved matbordet denne vinterfredagen er det nesten umulig å beskrive. Jeg vet bare at jeg har kjent den så mange ganger før. Den er ikke spesiell for bibelskoleåret, men den opptrådte hyppig der. Ble konsentrert.
En varm, inkluderende, herlig følelse av fellesskap.



Hovedbygget på bibelskolen høsten 1996

Jeg startet på Bildøy året etter videregående. Det er ganske vanlig blant kristne norske ungdommer å ta et "friår" enten på bibelskole eller en (fortrinnsvis kristen) folkehøyskole. Her ligger fokus mer på det å utvikle seg som menneske enn det å bli klare til yrkeslivet (selv om jeg studerte både kristendom og musikk); en bruker både undervisningstid og fritid sammen med andre elever og er rett og slett sosial. Til en viss grad kan en legge opp til selv hvor aktiv en vil være, men det er vanlig med for eksempel skoleturer uten- og innenlands, skolebrylluper og andre artigkvelder, ekskursjoner og mer uformelle samlinger på internat.

Vi feiret hverandres bursdager. Vi hadde idrettsdag. Vi spiste frokost og middag sammen. Og på min bibelskole reiste mange også på møter og gudstjenester sammen, i tillegg til alt som foregikk av åndelige tilbud innenfor skolens vegger. Vi sang sammen i skolekor. Vi gjorde så mye sammen. Og vi fikk felles referanser og felles minner for livet. Si "Et annerledes år" til en av mine kullinger, og han eller hun vil ganske sikkert huske hvem som sa det og hvordan han gestikulerte på talerstolen.

Dette kan virke som en reklame for bibelskolen. Merkelig, ikke sant, siden jeg nå ikke tror på det jeg lærte der? Siden jeg nå har et annet livssyn enn lærerne og medelevene mine (kanskje ikke alle)?
Poenget mitt er at Bildøy var et flott eksempel på alt det fine en tross alt kan oppleve som kristen. Hvis en er heldig og ikke faller utenfor, selvfølgelig - det er alltid en fare i både religiøse og andre fellesskap. Når "alle andre" har noen å hilse på, være med, gå ut og spise med etter et møte, er det forferdelig å være den som står alene og ikke får kontakt. Aldri føler en seg vel så ensom som midt i en flokk. Men slik er ikke minnene mine jeg tok med meg fra dette året.

Et rosenrødt skjær...

Det første jeg gjorde rett etter at bibelskoleåret offisielt var over, var å reise til Israel med en gjeng elever og lærere. Det var stort! Å få gå rundt i det landet der Jesus selv hadde gått! (Ti år etterpå reiste jeg til de samme stedene med en annen gruppe, og da var forholdet mitt til Israel og iallfall til Jesus et helt annet. Det ble en sterk opplevelse på en ny måte - utenfor fellesskapet -, og det vil jeg kanskje fortelle mer om senere.)

Kunne de varme følelsene, de gode vennene og den sterke følelsen av fellesskap vare? Kunne svarene jeg fikk på Bildøy hjelpe meg i stunder der spørsmålene tårnet seg opp og Gud igjen føltes langt borte? Det gjenstod å se.

Krise!!! (den første)

Tom, tom, tom, bare tom. Tom for følelser, farger, alt... tom.

(Dagboksnotat fra Petrus skoledagbok 91/92)

----

Alle mennesker opplever vel kriser en eller annen gang i løpet av livet, noen kriser mer alvorlige enn andre. Men alle føles virkelige og vonde for den det gjelder.

Min første krise begynte etter konfirmasjonen og toppet seg andre året på videregående. Som før nevnt var den en blanding av en "alminnelig" depresjon - med et dårlig selvbilde i bunnen - og en religiøs kamp der jeg strevde med forholdet til Bibelen og guden jeg trodde på.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg satt inne på rommet mitt bøyd over Bibelen eller over dagboka mi, der jeg prøvde å finne den trygge og sikre følelsen som kunne hjelpe meg gjennom dagen. Sommeren før avgangsåret sov jeg mer enn jeg egentlig hadde godt av og så sannsynligvis ut som en zombie. Og jeg leste og skrev, leste og skrev.

Det gikk så langt at pappa - som selv har Bibelen som levebrød - sa at jeg måtte la være å lese i denne boka (i det minste i Gamle Testamentet). Det var en utrolig vanskelig periode både for meg og resten av familien. De gikk som på nåler. Det unner jeg ingen.

Jeg kom meg til lege etter hvert. På venteværelset fant jeg en brosjyre som heter «Frelst – hvordan blir man det?» Dette fikk meg til å bryte sammen i tårer, igjen. For var jeg nå egentlig frelst? Snakk om terapi!

Så gikk det bedre likevel. Jeg kom meg igjennom denne mørke tiden og ut i vanlig hverdag, også med proff hjelp. Jeg klarte å se det fine ved tilværelsen, og jeg trodde fremdeles på Gud. Da jeg var ferdig med videregående tenkte jeg vel at jeg var klar til det voksne, kristne livet. Men sannsynligvis hadde jeg gravd tvilen og spørsmålene ned et sted, der de lå og godgjorde seg.

Og snart måtte jeg forlate hjemmets lune rede og reise ut i det ukjente, ut i verden. Hvordan skulle det gå?

Selv er jeg intet... (selvbildet)

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske,
siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
(Salme 8,4) 

Vi mennesker er små i den store sammenhengen; det må vel alle innrømme uansett om vi tror på en stor Gud eller ikke. Men hva så? Betyr det at vi i alle sammenhenger skal se på oss selv som små?

Som kristen opplevde jeg det ofte vanskelig å vite hva jeg skulle tenke om meg selv.

Jeg hadde hørt at jeg var verdifull, fordi jeg var et menneske som var skapt av Gud. Jeg hadde også særtrekk og evner og egenskaper som kunne brukes til det gode for andre mennesker. Det er jo en fin tanke.

På den andre siden var jeg «født syndig» (med synd ble jeg til i mors liv, står det i Salmene). Dette er den bibelske læren om arvesynden, en forutsetning for den kristne læren om frelsen. Synden er det som stenger oss ute fra Guds nærhet, og dette trenger vi frelse fra.
Jeg hadde også hørt i flere kristne sanger at det ikke fantes noe grunnleggende godt i meg - jeg var 100 % syndig. Jeg skrev selv et dikt om dette som syttenåring, det knyter seg i meg når jeg leser det i dag.

I meg selv
er jeg skitten
I deg er jeg ren

I deg selv
var du ren
På grunn av min synd
ble du skitten

Denne svart-hvitt-tanken er, såvidt jeg har skjønt, mindre bibelsk enn den er "vekkelseskristen" - og en fin tanke å støtte opp under når en predikant vil at tilhørerne skal komme opp og bli bedt for "til frelse". Det hender at det må sterk skyts til for at noen skal reise seg. Og når en ikke kan true med helvete...

Alain de Botton hevder i Religion for Atheists (2012, s. 82) at den jødisk-kristne læren om arvesynden hjelper oss til å bli bedre mennesker. Er det ikke rart? Han forklarer det slik: trangen til å gjøre det onde blir dermed et særtrekk ved alle mennesker, som alle må kjempe mot, og fra bunnen kan det bare gå i en retning: oppover! Opplysningstidens menneskesyn sa på sin side at mennesket i utgangspunktet er godt - en ide som stadig blir motbevist i verden vi ser rundt oss, og det kan skape personlig skyldfølelse når en likevel ikke klarer å være god. Jeg skjønner hva han vil fram til, men problemet er at en kristen ikke nødvendigvis vil tenke "jeg er like syndig som alle andre, jeg må bare gjøre så godt jeg kan". Jeg for min del tenkte: "JEG er syndig. Så syndig at Jesus måtte dø for å frelse MEG."

Men da fikk jeg et problem (i tillegg til skam og motløshet): jeg så egentlig på meg selv som en snill person, et menneske som levde som jeg skulle, selv om jeg kunne ha egoistiske motiver. Hvis jeg skulle være ærlig, skjønte jeg ikke hvordan jeg kunne være så syndig at dødsstraff (Jesu død på korset/ min evige fortapelse) var eneste utvei. Jeg var jo

hjelpsom, snill, dydig, flink og omtenksom

Her følte jeg at jeg måtte hjelpe Gud litt for at puslespillet skulle passe, eller for at vekstangen ikke skulle vippe.

Foto: Flickr

Løsningen ble å grave meg ned i meg selv, finne små og store ting som ikke var som jeg mente de skulle, og løfte dem fram for meg selv – «disse» meg selv.

Og var det noe som var fint og beundringsverdig - de gode evnene og egenskapene - så dempet jeg det eller fortalte meg selv at dette var gaver jeg hadde fått fra Gud. Og dette holdt jeg på med midt i den perioden der et menneske aller mest trenger å bygge opp sin egen selvfølelse - i tenårene.

Det måtte bare bli en krise utav det. Den første.

(Tittelen på dette innlegget er hentet fra sangen "Salige visshet" av Fanny Crosby. Ukjent oversetter.)

Kjære Gud

I en periode i tenårene var jeg veldig langt nede. Jeg var deprimert og strevde med et lavt selvbilde, og opplevde også en såkalt anfektelse. For å si det enkelt: jeg lurte på om jeg egentlig var kristen, om jeg var frelst. Samtidig fantes det tanker der som lå "under overfladen" og som ikke hadde med tvil på meg selv å gjøre, men på Gud.

Da jeg var ei lita jente lærte jeg denne sangen:

Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg, kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor - og alle barn på jord.

Jeg trodde fra jeg var liten på en Gud med stor G, en Gud Fader som var høyt hevet over meg. Han hadde skapt hele jorda og universet og alle mennesker, og han styrte alt som skjer.

Gud er mektig, Gud er mektig,
jeg vet at Gud er mektig

Iallfall det som skjer av gode ting. Resten var jeg litt usikker på. Samtidig var han nær. Han kunne se meg, alltid. Han visste hva jeg tenkte og følte.

Vær forsiktig, lille øre, hva du hører

Og han hadde tanker om det. Han hadde meninger om akkurat meg, om livet jeg levde. Han hadde en plan for livet mitt. Jeg husker at jeg kjente meg redd for at han ville at jeg skulle «reise ut» og bli misjonær. Eller nonne! Men Gud elsket meg, det hadde jeg alltid hørt. Han ville hjelpe meg med ting jeg strevde med. Og en dag ville jeg møte ham i Himlen.

Jeg trodde også på Jesus, Guds Sønn.

Jesus, det eneste, helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt

Jesus ba jeg nok mindre til (mer i perioder), men jeg hadde en viss ide om at han var mer personlig, mer som en venn. Vennen som hadde dødd for meg på korset, for mine synder og stått opp igjen. Han hadde også levd som et menneske, men dette var vanskelig å fatte. Han ble nok aldri noe ekte menneske for meg av kjøtt og blod, en mann som gikk rundt på føttene sine og som folk kunne se, mer et ideal og - i de mest åndelige øyeblikkene - en usynlig hjelper.

A propos ånd: hva med Den hellige Ånd? Den tredje personen i den kristne guddommen? Han var sjelden noe tema for meg som luthersk kristen. Jeg fikk "møte" denne personen det siste året jeg bodde i Lyngdal, da jeg gikk i en bibelgruppe i De Frie Evangeliske. Den historien får vente til en annen gang.

Gudsbildet mitt varierte. Av og til føltes Gud fjern, andre ganger nær. Og i Bibelen som jeg leste og forholdt meg til hver dag varierte det også.

I det høye og hellige bor jeg,
og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.
(Jesaja 57, 15-21)

Av og til føltes Gud farlig. Eller likegyldig og taus. Det siste var kanskje det verste? I denne første vanskelige perioden - da jeg var 18 år - skrev jeg et dikt som konkluderer med en positiv og nær Gud, men jeg vet at gudsbildene i versene foran også hadde streifet tankene mine. Jeg turde bare ikke innrømme at de var der. (Ironisk nok vil en kristen som har et positivt gudsbilde kunne få noe "oppbyggelig" utav dette diktet. Det var også meningen den gangen.)


GUDENE

Jeg la min sak fram
for den guden
som har dårlig tid,
som noen ganger hører,
andre ganger ikke
som ser likegyldig på meg
Ingen svarte

Jeg ropte på den guden
som er uberegnelig,
den gud hvis vilje
er uutgrunnelig og skjult
Ingen svarte

Jeg tryglet
den hevngjerrige guden
om nåde og forsoning
Ingen svarte

Jeg hvisket i min nød
til Gud
-hans vilje, se, den var god!
-hans tanker, se, fredstanker!
-hans budskap, forsoning og nåde!
-hans visittid, en evighet!

Han svarte meg
idet han gjorde mine menneskelige tanker
til skamme.

Jeg skrev i starten av dette innlegget at jeg hadde et dårlig selvbilde. Jeg hadde varierende tanker om Gud, men hva tenkte jeg egentlig om meg selv? Jeg skal prøve å svare på det.

Tro mot bedre viten

Jeg hopper litt - til det andre året jeg bodde hjemmefra, da studerte jeg i Bergen. Der gikk jeg i et kristent ungdomskor som hadde forskjellige prosjekter i løpet av året - og ett av dem var en konsert med "rockepresten" Morten Arnesen. Jeg kjøpte kassetten (!) hans etter konserten, for det var ett eller annet med tekstene som traff meg. Jeg hørte sangene om og om igjen. Noen av tekstene var så sensuelle at jeg hørte på dem med skjelving i kroppen (var virkelig han her prest, tenkte jeg?), andre traff en helt annen nerve, tvilsnerven, som jeg ikke helt turde å innrømme var der. Tre år senere ville jeg ta fram teksten under og skrive i dagboka mi at det jo var sånn jeg også hadde følt det ("Skyver tvilen så langt bak jeg kan, tør ikke ta den opp og møte den").

Så sanger kan gjøre en forskjell. Det har de gjort i mitt liv.


Universal, 1996
(Rockipedia
- klipp skal snart virke igjen:))

TRO MOT BEDRE VITEN

Eg har trodd mot bedre viten, trossa rop frå sans og sinn
Vitna høgt og overmodig sjølv om troen føltes blind
Eg har pålagt mine tankar å visa tvilen bort
Den har vært skjult under overflaten og protestert mot alt eg har gjort

To stemmer bor i ein og same kropp, de jage kvarandre nådelaust  og uden stopp

To stemmer som bedyre kver for seg at kampen de føre, den kjempe de for meg

Eg har lært å kjenna tiltro te Mesteren på eselrygg
Ei kveldstund i ei gamal kirke, orda lød og eg blei trygg
Nå e tvil blitt troens skygge og kreve regnskap for mitt ja
Eg svarte stolt og trassigt lenge, men kan det tenkas at eg bøye av?

To stemmer...

Glimt fra Silver Bergh Road

Jeg vil først ta dere med til Lyngdal, en liten by i Vest-Agder, og til huset jeg bodde i fra jeg var nesten 8 til jeg var nesten 19. Jeg kommer tilbake dit minst tre ganger i året, og det føles fremdeles som hjemme.

Det lange strekket inn, hagen, uteområdet, forma med kjærlige hender av mamma og pappa opp igjennom årene. Bak huset to rosebusker som jeg fremdeles tenker på som min (den gule) og lillesøsters (den rosa). Hvitt hus av husbank-typen, med inngang i andre etasje. Opp ei trapp og inn ei dør, inn i et vindfang og så inn i ei gang. I gangen står en hvit kommode med en kalender over, der mammas, pappas og til dels våre aktiviteter er skrevet opp med mammas nennsomme hånd. Bibelgruppe og kirkering i Lyngdal Frikirke samt øving med Rom musikkor er faste innslag, sikkert også pappas møtekvelder og andre avtaler.

Innerst til venstre går ei dør inn i stua, som trass i omtrekte salongmøbler og nytt tv og nye stressless-stoler har det samme, kjente preget. I salongen er det god plass til både bibelgruppe, kaffegjester og spillekveld med Den røde diamant og De løyerlige familier. Hvor mange kvelder satt vi ikke her alle fire, hadde husandakt og ba sammen til jeg kjente søvnen ville ta tak? I den salongen hadde jeg ofte en kveldsprat med mamma og pappa.

Et gyllenbrunt piano står til venstre, det har vært flittig brukt, spesielt av lillesøster. Mammas gitar og trekkspill står inne i en krok, oftere brukt da vi var små. På veggene henger familiebilder – for eksempel ett av bestemor og bestefar med fire barn og familier, der alle på bildet så vidt jeg vet er kristne (med ett unntak). Ellers pynter klassiske kristne broderier og innrammede ikoner opp. Et godt brukt spisestuebord i kroken der vi i familien på fire har spist tusenvis av middager og også frokoster og kveldsmåltid – alltid med en vennlig tone.

Og så: bokhyllene. En hel serie med bibelkommentarer står oppstilt, ellers kristne romaner, sangbøker og livshistorier. Flere titalls små fotoalbum ligger i bunker, med bilder helt fra vi jentene var ganske små. På veggen med det gamle uret som slår når det blir trukket opp: pappas selvsnekra kassetthylle full av kristen musikk: sangevangelistene Egil og Arne, Marit og Irene, Familien Knotten (og enda eldre ting), i tillegg radiotaler og opptak fra julekvelder. I CD-rekka ved stereoanlegget (som er et perfekt sted til julekrybba til jul) klassisk musikk og flere kristne plater.

I kjellerstua hadde jeg og lillesøster overnattingsbesøk (bare jenter, selvfølgelig). Her er det ei gammel bokhylle full av gamle barnebøker, Barnebibler og tegneseriebibler og fortellinger fra misjonsmarken, tidsskriftkassetter med misjons-barnebladene Nye Glimt, Kom og Se og Blåveisen. På veggen en lang, blid orm i rød og grønn filt som mamma lagde til barneforeninga de drev oppe i Evenes da jeg var lita. Og lenger borte i kjellergangen: pappas rom, der han har forberedt utallige taler på reiser land og strand rundt - for Santalmisjonen, Indre Sjømannsmisjon og andre.

Mitt eget barnerom er såpass smått at det er lite plass til noe annet enn møbler mot de blårosete veggene. Uansett vurderte jeg aldri å henge opp plakater av popidoler. I bokhylla er det fremdeles Petrus skoledagbøker, kanskje et nytestamente, katekismen og Jeanette Okes romantiske, men å så uskyldige, romaner. Et blått bilde med Jesus i Getsemane står fremdeles på vegghylla i køyesenga mi, det har den spesielle effekten når en snur på det, og det er fullt av følelser. Jeg tok det ikke med meg til Ål, og jeg tror ikke mamma og pappa vet helt hva de skal gjøre med det. Den lille bordplata under speilet, snekret av pappa, fikk plass til den elektriske skrivemaskinen der jeg skrev masse dikt, spesielt i den vanskeligste tida. Og ved den store pulten foran vinduet har jeg sittet ofte. Lest i Bibelen med hjelp av Bibelleseplanen, foldet hendene over bønnelistene mine – og tenkt og grublet.

Fra tro til ikke-tro

Det var høsten 2012.
Jeg hadde levd som eks-kristen i 10 år. Uten den kristne troen på Gud Fader og hans sønn Jesus, som jeg i barneårene hadde lært var min Frelser og som jeg hadde bedt til og fortalt andre om i samtaler og sanger. Jeg levde nå uten en himmel over livet, så å si. Jeg kunne ikke lenger synge "Slik som eg var" av Sigvard Engeset og mene det jeg sang. Jeg var faktisk glad for at jeg ikke trodde på det som stod i sangen lenger.

Men det var ikke allment kjent at noe så dramatisk hadde skjedd i livet mitt. Det var ikke sånt jeg snakket om til ukjente, og iallfall ikke gamle kjente. Det hadde gått helt greit i flere år, men var det ikke bedre å stå fram og fortelle hvordan ting egentlig var? Og hvordan de hadde vært? Ville ikke det være litt godt?

Første steg var å reise tilbake til Oslo, byen jeg bodde i da bruddet skjedde - for å mimre om de siste, tre intense årene. Dermed ble bildene og bakgrunnslydene til videoen over til.
Andre steg var å få mine gamle dagbøker tilsendt hjemmefra - fra årene før bruddet. For jeg hadde glemt hvordan prosessen startet. Når begynte egentlig tvilen å gjøre seg gjeldende? Hva var det jeg tenkte? Jeg leste og leste, levde om igjen alle årene, skrev notater, dannet meg et bilde.

Så kom januar 2013, og jeg holdt et foredrag i Ål kyrkjestugu ("Frå tru til ikkje-tru"). En helt spesiell opplevelse.

Det jeg fortalte der vil være grunnlaget for denne bloggen. Så kommer det mer etter hvert.